Mange spør meg hva forskjellen er mellom å oversette andres tekster og skrive sine egne. (Egentlig er det ingen som spør, men det motsatte høres bedre ut og er et sterkere incentiv for å skrive en bloggpost om saken.) Implisitt i spørsmålet er sannsynligvis en lengsel etter et uttømmende, objektivt svar, men jeg antar at forskjellen er en høyst idiosynkratisk opplevelse, og jeg kan derfor bare tale på egne vegne.
Det skal jo sies at jeg hverken er oversetter eller forfatter på heltid. Oversetteroppdragene forskanser seg også til relativt korte artikler, én til to ganger i måneden. Forfattervirksomheten opptar ideelt sett mesteparten av mine ledige stunder når jeg ikke er på jobb i bokhandelen.
En mann som Roar Sørensen, som lever av å oversette, og som prøver å gjøre forfattervirksomhet til sitt levebrød, hevder at å skrive skjønnlitteratur er lett, ja, at det nærmest ikke kan kalles noen ordentlig jobb, mens det å oversette er et helvetes arbeid. Dette må være fordi han må oversette flere timer hver eneste dag for å få hjulene til å gå rundt, mens romanskrivningen må forskanse seg til en ledig time nå og da.
For meg er det nemlig omvendt: oversettelse er relativt lett, mens det å skrive skjønnlitteratur er vanskelig. Bare da jeg oversatte Nietzsches Morgenrøde, syntes jeg oversettelse var tungt, men jeg var jo relativt fersk i faget den gangen, og Nietzsche er veldig vanskelig å oversette.
Hvori består så den store forskjellen på oversettelse og skjønnlitterær skrivning? Med oversettelse trenger man ikke å tenke historie, plott, karakterer. Alt står fast, man trenger bare å bruke sin kreativitet til å omforme tekst fra ett språk til et annet.
Med skjønnlitteratur gjør man et dobbeltarbeid: Man må tenke ut hva som skal skje, og så må man formulere det i en god språkdrakt. På én måte er det lettere enn å oversette: Man trenger bare å beherske sitt naturlige språk, og man trenger ikke å lure på hva man mener. Med oversettelse må man beherske språkstiler man vanligvis ikke benytter seg av, og man må forstå originalteksten fullt ut, med alle dens konnotasjoner og dobbeltbunner.
Jeg synes det er avslappende å oversette. Det er et arbeid jeg kan gjøre nærmest uansett hvilken form jeg er i. Romanskrivning fordrer mye mer av meg. Jeg må være i modus, jeg må være i stemning, jeg må ha klare visjoner for hva som skal skje, og hvordan det skal beskrives.
En annen ting jeg finner befriende med oversettelse, er at jeg ikke trenger å ta stilling. For Vagant oversetter jeg stadig tekster hvor venstreradikale personligheter får komme til orde med sine ideer. Jeg er stort sett uenig med dem, men mine meninger er uvesentlige. Oversetterens oppgave er å overføre budskapet uten å blande inn private synspunkter. Isteden tar jeg lærdom av det som blir ytret, innlemmer det i mitt private perspektivoli sammen med andre meninger jeg kjenner og kan fundere over, men uten at jeg nødvendigvis gjør dem til mine egne.
Som forfatter slipper ens ideologiske synspunkter sannsynligvis igjennom, uansett hvor mangeartede romanpersoner man konstruerer. For eksempel spurte den kjente kunstneren Rolf Klaudiussen meg om ikke «nihilisten» i mitt nåværende romanprosjekt kommer til å bli stilt i det beste lyset, mens «teologen» og «teknosofen» blir ufordelaktig fremstilt. Uansett hvor mye jeg jobber for å presentere de tre verdensbildene noenlunde balansert, er det trolig umulig å unnslippe seg selv. Og det er kanskje heller ikke ønskelig - som forfatter.
Hva er det som gjør det vanskelig å være forfatter? At det ikke foreligger noe kart over ruten, vil jeg tro. Som oversetter har du kart. Du skal følge det, og vanskeligheten består i å navigere og forsere hindringer på veien. Som forfatter kan du gå den veien du vil, men du kan like gjerne gå deg bort.
«En oversetter er en som er god å skrive, men ikke har noe å fortelle,» sies det jo. Derfor kunne jeg ikke bare vært oversetter. Da hadde jeg trolig eksplodert. Jeg har for mye pølsevev på hjernen som jeg simpelthen må feste til skjermen. Der er jeg jo heller ikke alene. Alle vil være forfattere. Men det er ikke så mange som vil være oversettere. Kanskje nettopp fordi oversetterens rolle er å være en usynlig liten gnom inne på et kontor, mens forfatteren sitter på kontoret kun en del av tiden og ellers er ute og leser opp fra boken sin, kler seg naken for Dagbladet, sitter på café eller går på havefester.
Å være forfatter er litt mer glamorøst, sikkert. Forutsatt at man får ut bøker, da. For meg er nå er den største forskjellen på oversettelse og skjønnlitteratur at jeg får betalt for det første, mens det andre gjør jeg gratis. Enn så lenge.
DIE ZEIT: Den egyptiske revolusjonen er nå blitt en måned gammel. Hvordan ser du på situasjonen?
De egyptiske ungdommene gikk ut på gaten og løftet plakater med slagord i været: «Nei til fattigdom, nei til arbeidsledighet og nei til bedrageri.» Siden alle grupperinger av det egyptiske folket sluttet seg til disse demonstrasjonene, var det et logisk krav som raskt ble fremsatt, nemlig at Mubaraks regime måtte styrtes.