Hopp til innhold

6

Publisert 6 kommentarer til Utlevering har et hevnmotiv?

Førstelektor Per Bjørnar Grande er ute med en kronikk i Dagbladet, «Utlevering har et hevnmotiv», hvor han hevder at

Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

Med klar adresse til Karl Ove Knausgårds Min kamp-suksess skriver han videre: «I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig.» Det har jo vist seg som en meget lukrativ metode, skal man dømme etter Knausgårds skjebne. Det er reality folk vil ha. Ideen om at det som beskrives i boken, virkelig har hendt, gir det en ekstra kraft. Vi føler oss nærmere virkeligheten. Vi føler at dette angår oss, bare i kraft av at vi lever og ånder den samme luften som personene i romanen. Vi leser kanskje om Knausgårds bedrifter i Bergen mellom 1988 og 2002, og vi tenker «jeg var også i Bergen i løpet av de årene, jeg vanket tildels i det samme miljøet, jeg er egentlig en usynlig del av hans univers, jeg er kanskje han fyren som står i dasskø på Garage fire plasser bak Knausgård!».

Imidlertid er kronikkens fokus den underliggende motivasjonen for å skrive tett opptil virkeligheten, i særdeleshet motivasjonen for å utlevere virkelige, nålevende personer. Grande vil dermed advare forfattere mot å ofre anstendigheten på boksalgets alter, eller sogar på hevnens alter. Sistnevnte offerhandling var i lange tider hans egen motivasjon for å skrive romanen Veiene (2009), men han tok det i seg. Han omskrev i anstendighetens navn.

Men det er en viktig betingelse her, som Grande såvidt er inne på, uten at han utdyper det. Han skriver:

Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak.

Uthevingen i sitatet er min, for det er den betingelsen jeg tenker på. Det finnes et godt, gammelt ordtak som skal inspirere mitt tilsvar til dette.

Truth is stranger than fiction.

Sitatet tillegges Mark Twain, og det fortsetter forsåvidt slik: «It is because Fiction is obliged to stick to possibilities; Truth isn't.» Virkeligheten har en tendens til å skape så fantastiske kombinasjoner av hendelser at den forfatteren som sitter og spinner frem ting i sitt hode, sjelden kan konkurrere.

Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og vi vil alltid ha behov for kunstnerfantasien, men noen ganger er en forfatter vitne til virkelige hendelser som i seg selv er så fantastiske at enhver omskrivning ville være en forflatning. Jeg vet hvordan det er. Jeg jobber i bokhandel, jeg har studert i flere år, jeg opplever eller hører stadig vekk ting som fascinerer meg sterkt, og som jeg har lyst til å smelle rett inn i en bok. For meg er det ikke tale om hevn, det er tale om liv. Levende liv som blir til levende litteratur.

Da Herrer i åndenes rike utkom høsten 2006, var det mange som gikk rundt med skjelmske smil. De mente å ha gjennomskuet personer og hendelser jeg hadde beskrevet i boken. Noen ganger hadde de pinlig rett. Ja, jeg sier pinlig, for mange av personene i boken var helt klart inspirert av virkelige personer, og noen av leserne trodde hensikten var å «ta» disse personene. Det var det ikke. Jeg var vel derimot så fascinert av dem at jeg ikke kunne unngå å bruke dem. Mitt litterære univers kunne ikke bare uten videre befolkes av helt nye personer, uten at det var den minste gjenkjennelighet, for ethvert miljø, virkelig og fiktivt, består av visse typer, personer som fyller en bestemt rolle. Slik var det på Universitetet i Tromsø, slik måtte det også bli i Herrer i åndenes rike.

Førstelektor Grandes tanke er vel at Knausgård hater faren sin, og derfor skriver han som han gjør. Jeg tror bildet er langt mer sammensatt enn som så. Og når Knausgård først skulle skrive om seg selv, skulle han da ekskludere sin virkelige far og fantasere frem en helt annen far, en far som var snill og omtenksom, en far som passet til alle andres bilde av hvem Kai Åge Knausgård var?

Som suksessforfatteren selv ville sagt: Nei, nei, nei.

Facebook

1

Publisert 1 kommentar til Gratulerer med dagen III

I fjor snakket vi om det eneste amerikanske flagget som hadde 15 stjerner og 15 striper, og som ble brukt mellom 1795 og 1818. Alle andre versjoner har hatt 13 striper og et varierende antall stjerner. Flagget ovenfor bør være kjent for alle som har sett amerikanske filmer omhandlende 2. verdenskrig og Koreakrigen. Ja, i den grad det finnes amerikanske filmer som handler om 1. verdenskrig, skal dette flagget figurere der også.

USAs flagg endrer seg nemlig etter en bestemt mal. For hver nye stat som innlemmes i unionen, tilføyes det en ekstra stjerne i kantonen (det blå feltet oppe til venstre), og det nye flagget heises for første gang offentlig den påfølgende 4. juli. Dette flagget ble heist første gang 4. juli 1912, da Arizona og New Mexico ble innlemmet som USAs 47. og 48. stater. Dermed var hele det sammenhengende kontinentale USA blitt til stater, de såkalte "Lower 48". Tidligere hadde de største områdene i vest vært såkalte uorganiserte territorier. 1912 kan derfor markere den endelige avslutningen på det Ville Vesten, the "closing of the frontier", som man også snakket om rundt århundreskiftet. Fortsatt gjenstod Alaska på det nordamerikanske kontinentet, men dette territoriet var adskilt fra det øvrige USA som følge av Canadas vestkyst.

Dette flagget har også hatt nest lengst fartstid. Det ble byttet ut 4. juli 1959, etter 47 år i tjeneste. Året etter, 4. juli 1960, kom dagens flagg, som i dag feirer 50-årsjubileum.

Vi gratulerer USA med 234-årsdagen.

Facebook

Publisert Legg igjen en kommentar til Utopiske havarier. To tidsskriftsprosjekter

Vagant Europa publiserte 21. juni en artikkel av Roman Schmidt om to mislykkede forsøk på å skape radikale tidsskrifter om politikk og litteratur i det 20. århundre, Krise und Kritik rundt 1930 og Revue Internationale rundt 1960. Bertolt Brecht og Walter Benjamin stod for det første forsøket, Maurice Blanchot for det andre.

Bertolt Brecht og Walter Benjamin

Hvis det rundt 1930 var finanskrise, revolusjon og trusselen fra fascismen som staket opp terrenget for inngripende tenkning, er de intellektuelles store utfordring rundt 1960 å internasjonalisere seg i en verden preget av avkolonisering og konfrontasjon mellom blokkene. De har ikke noe valg hvis de vil gjenvinne handlingsrom og beskrivelseskraft. Når alt kommer til alt, vil «samtlige problemer» for fremtiden være «av internasjonalt omfang», som Maurice Blanchot skriver til sine forfatterkolleger i Tyskland og Italia. Som svar på spørsmålet om hva dette betyr for den politisk-litterære journalistikken, oppstår det mellom vinteren 1960–61 og våren 1963 en av det forrige århundrets mest radikale planer for et tidsskrift.

Les mer på Vagant Europa: Utopiske havarier. To tidsskriftsprosjekter

Facebook

Publisert Legg igjen en kommentar til Elias Canetti: Evnen til å la seg forbause

Vagant Europa bragte 7. juni en artikkel av Lásló F. Földényi, om Elias Canettis bok fra 1960, Masse og makt.

Elias CanettiElias Canettis antropologiske betraktning Masse og makt har alltid forvirret sine lesere: Det er ingen roman, men like lite lever boken opp til vitenskapelige standarder. Likevel regnes opuset fra 1960 som hovedverket til den senere nobelprisvinneren i litteratur.

Elias Canettis bok er ingen roman, selv om den tidvis så absolutt har en romanaktig struktur. Den har også en klar og tydelig dramaturgi, men ingen lineær dramaturgi som holder seg til reglene for et velskrevet drama og følger den rasjonelle logikkens lover. Jeg ville snarere betegne den som en drømmedramaturgi. Det finnes ikke noe enhetlig fokus som underordner seg alt. Likevel kan man ikke beskylde boken eller forfatteren for manglende enhet. Hvis jeg skulle lete etter beslektede bøker, ville jeg henvise til avantgardens eksperimentelle verker eller til Karl Kraus.

Les mer på Vagant Europa: Evnen til å la seg forbause

 

Facebook

Publisert Legg igjen en kommentar til Aftenposten 13. desember 1860: Om undertrykte folkegrupper og faren for borgerkrig

Christiana

 

Christiania Adresseblad

 

No 182.              Torsdag den 13de December 1860              1ste Aarg.

 

Amerika (B. L.) Loven om de undertrykte Nationers Frigjørelse og Selvbestemmelsesret tegner pludselig til at finde praktisk Anvendelse paa to forskjellige Steder i Verden, nemlig i Nordamerika og paa de joniske Øer. Den Larm, som Lincolns Valg til Præsident for de forenede Fristater har vakt i Sydkarolina, Georgia og andre sydlige Slavestater, har altfor meget Karakter af politisk Humbug til, at man for Alvor skulde befrygte en forsætlig Opløsning af Unionen fra Slaveeiernes Side. Disse have vistnok kun villet indjage Unionsregjeringen og den nu sammentraadte Kongres Frygt for en saadan Yderlighed og derved fornemmelig villet opnaa, at Slaveriets Indførelse i de fem Territorier, der snart skulle ophøies til Stater, bliver vedtagen af Kongressen. Dertil vilde den nuværende Regjering vist gjerne medvirke, og Ligevægten kunde saaledes igjen opnaaes for en Tidlang.

Men denne virkning af den truende Bevægelse i de sydlige Stater turde blive overtruffet af en anden større, dersom det stadfæster sig, hva Telegrafen imorges beretter om et Indfald af 500 Kansas-Mænd i Missouri, der have til Hensigt at reise en Slaveopstand. Det er udentvivl Browns Hævnere, som staa i Spidsen for denne Skare og det vil bero paa om det lykkes dem at finde den fornødne Understøttelse dels blandt de hvide Modstandere af Slaveriet og dels blandt Slaverne selv. Det Sidste turde blive det Afgjørende, men vilde tillige have en Revolution til Følge med ligesaa frygtelige Udskeielser som dem, der i sin Tid fandt Sted paa St. Domingo.

Negrene i Nordamerika ere hidtil holdte i en saa fornedret Tilstand, at man maa befrygte det Værste af deres Opstand, naar Flammen udbreder sig og finder Næring og Understøttelse af et Parti blandt de Hvide. Der er vel ingen Tvivl om, at Unionsregjeringen af al Magt vil intervenere mod dem, der ville fremkalde og understøtte en saadan Opstand, hvad enten Præsidenten hedder Lincoln eller Buchanan, men naar Lidenskaberne først ere vakte, naar Bevægelsen har taget Overhaand, saa lader den endelige Afgjørelse sig ikke forudse, uden for saavidt, at der naturligvis ikke kan være Tanke om, at der i den sydlige Del af Unionen skulde danne sig frie uavhængige Negerstater saaledes som paa St. Domingo.

Negerslavernes Antal udgjør henved halvfjerde Million, man tør ikke sige Sjele eller Personer, thi de ansees hverken for at eie nogen aandelig eller legemlig Personlighed: de ere kun Ting, Husdyr, og det vilde være en fuldstændig Omvæltning i hele den nordamerikanske Befolknings Tænkemaade, dersom der skulde indrømmes dem menneskelige Rettigheder. Og dog maa et Foretagende som det her nævnte af Kansas-Mænderne have en saadan Indrømmelse til Formaal. Negrenes Frigjørelse forudsætter Anerkjennelsen af deres Nationalitet og Selvbestemmelsesret; men vil Kampen derfor finde Understøttelse og Medhold i den offentlige Mening? Vil der opstaa en sort Garibaldi eller en ny Toussaint Louverture? Det maa Fremtiden vise. Imidlertid bør det ikke lades ude af Betragtningen af disse Forhold, at naar Slaveeierne ved Hjælp af Regjeringstropperne nedskyde de oprørske Negre, ødelægge de efter deres egne Forestillinger ikke Mennesker, men Kapitaler, og de Slag, som de vinde, tilintetgjør deres egen Formue. De Faldnes Antal i denne Krig vil blive vurderet efter rede Penge, og Seiren blive dyrere i Forhold til dens Størrelse.

– Den anden undertrykte nations Fordring er fremsat i et Undragende fra det joniske Parlamentsmedlem, Hr. Dandolo, og er rettet til den engelske Udenrigsminister, Lord John Russell, som deri anmodes om at anvende de samme Grundsætninger paa den græske Befolkning i de syv Øers Republik, som Hs. Herlighed har gjort gjældende i sin sidste Note angaaende den italienske Nations Frigjørelse og Selvbestemmelsesret. Jonierne gjøre Krav paa samme Frihed til at slutte sig til Kongeriget Grækenland, og Hr. Dandolo opsiger derfor paa det Bestemteste det engelske Protektorat, der som bekjendt hidtil har vist sig intet mindre end frisindet eller nationalt. Forfatteren antager, vistnok ikke med noget oprigtigt Haab, at Lord John Russell vil fremme hans Undragende hos Dronning Victoria, og han hentyder paa, at den græske Nation, der i Tyrkiet paa mange Steder lever i en Tilstand, der ikke er stort bedre enn Negrenes i Nordamerika, overalt stræber efter eet og samme Maal: at tilbagevinde sin Frihed og Selvstændighed.

– Det er en Konsekvents af Lord John Russells egne folkeretlige Theorier, men der er vistnok likesaa lidt Udsigt til, at England vil fremme den græske Nations Bestræbelser, som at det vil understøtte Negrene i de nordamerikanske Slavestater, hvis Bomuldsproduktion ved Slavearbeide er saa nødvendig for den engelske Handel og Industri.

Noter:

  • Aftenposten het "Christiania Adresseblad" fra grunnleggelsen 14. mai 1860 til 1. januar 1861.  
  • "Browns Hævnere" viser til følgere av John Brown, en abolisjonist som forsøkte å egge USAs slaver til opprør, og som ble henrettet i 1859.
  • "St. Domingo", hvor en blodig slaveoppstand endte med de franske koloniherrenes nederlag og etableringen av republikken Haiti i 1804.
  • "De syv Øers Republik" refererer til de syv joniske øyer utenfor Hellas' kyst. Mellom 1815 og 1864 utgjorde de  et britisk protektorat kjent som the United States of the Ionian Islands.
Facebook