Hopp til innhold

7

Lister er den nye estetikken, stadig ifølge Kjærstad. Så her er min liste over bøker jeg fullførte i 2009. Her er tilsvarende liste for 2008 og 2007. I år skriver jeg bøkene opp i kronologisk istedenfor omvendt kronologisk rekkefølge, så vi begynner i januar.

1. De skrekkelige barna (1929) Forfatter: Jean Cocteau

Denne boken ble meg anbefalt av Elin Munkerud julen 2008, og jeg leste den rundt årsskiftet. Les Enfants Terribles handler om et ungt søskenpar, Elisabeth og Paul, som vokser opp isolert fra omverdenen, men når tosomheten blir forstyrret av en jevnaldrende gutt og jente, skjer det uhyggelige ting.

(Fullført 5. januar)

2. Rand (1990) Forfatter: Jan Kjærstad

En av Kjærstads pre-wergelandske bøker som jeg ikke hadde lest, og som jeg plukket opp på impuls. En merkelig bok som handler om en morder som til slutt etterforsker sine egne forbrytelser. Ikke helt på høyde med den kompositoriske storslagenheten i senere bøker, men en bisarr nerve og umiskjennelig kjærstadsk seksualakrobatikk hele veien.

(Fullført 11. januar)

3. Mysterier (1892) Forfatter: Knut Hamsun

Fant denne boken på Fretex i 2005 og leste den med stor entusiasme den gangen. Siden jeg hadde Benoni- og Rosa-abstinenser fra 2008, måtte jeg bare pløye gjennom den nok en gang. Mannen i den gule regnfrakken er virkelig et evig mysterium, ikke sant, Nagel?

(Fullført 15. februar)

steppenwolf4. Steppeulven (1927) Forfatter: Herman Hesse

En klassisk dramatisering av en mann som kjemper med to sjeler i sitt bryst, den borgerlig-menneskelige og den naturlig-dyriske.

(Fullført 16. februar)

5. En folkefiende (1882) Forfatter: Henrik Ibsen

Alle snakker om Ibsens verdenslitterære betydning, men hvem leser ham? De fleste har vært innom Et dukkehjem på skolen, og det er det. I En folkefiende dramatiseres individets triumf over flertallstyranniet, og det kan aldri bli viktig nok, spesielt ikke for en som hadde et berømt sitat fra dramaet på sitt russekort: "Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."

(Fullført 7. mars)

6. How Fiction Works (2008) Forfatter: James Wood

Etter at den tungt beleste Mettebergsommann nevnte denne boken i en bisetning, fattet jeg interesse. Wood favoriserer realisme i litteraturen, såpass husker jeg. Ellers er leseropplevelsen innhyllet i tåke akkurat nå.

(Fullført 11. mars)

7. Sult (1890) Forfatter: Knut Hamsun

Leste denne første gang i 1999, men var blitt så hektet på Hamsun at jeg måtte ta den frem igjen. Tror ikke det hadde noe å gjøre med at det var såkalt Hamsunår i 2009.

(Fullført 5. april)

8. Pan (1894) Forfatter: Knut Hamsun

Leste denne på videregående i 1995, men det var før jeg var blitt et litterært menneske, så denne klassikeren krevde omkamp. Forøvrig elsker jeg disse små pocketbøkene jeg kan ha med meg i lommen på bussen, på café, hvor som helst.

(Fullført 9. april)

9. Victoria (1898) Forfatter: Knut Hamsun

En ganske annen type roman enn Sult, Mysterier og Pan. En vakkert beskrevet kjærlighetshistorie hvor Hamsun inntar et ganske annet fokus enn i sine gal-ung-mann-bøker.

(Fullført 15. mai)

10. The Closing of the American Mind (1987) Forfatter: Allan Bloom

Første sakprosabok i 2009. Denne boken var et funn. Helt fantastisk beskrivelse av det kulturelle og intellektuelle forfallet i USA, et forfall som gjelder like godt hertillands og enda mer nå enn da. Har lyst til å skrive av lange passasjer og slenge dem ut på nettet.

(Fullført 2. juni)

11. Story: Substance, Structure, Style, and the Principles of Screenwriting (1999) Forfatter: Robert McKee

Begynte på denne boken i 2007, men leste den fra perm til perm først nå. Veldig mange interessante analyser av filmmanuskripter og tips til manusforfattere. Til en viss grad relevant for romanforfattere, men det er to forskjellige verdener, og de samme regler gjelder ikke alltid.

(Fullført 7. juni)

12. The Fountainhead (1943) Forfatter: Ayn Rand

Lånte og leste denne boken på norsk i 2004. Kjøpte og leste den på engelsk i 2009. Jeg har skrevet noen ord om den i "Ayn Rand, arketypene og idealismen".

(Fullført 18. juni)

Dermed kom sommeren, og min typiske uvilje mot lesning og skrivning i sol og varme satte inn. Det skulle gå noen måneder før jeg ble ferdig med neste bok.

13. Min kamp 1 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Knausgård har jeg fulgt med på siden jeg leste Ute av verden (1998) i 2000. Jeg var spent på hva han skulle komme med i den mye omtalte Min kamp-serien på seks bind. At den skulle ta monopol på all litterær debatt denne bokhøsten, hadde jeg ikke forestilt meg. Jeg har skrevet litt om prosjektet i "Min kamp". (Nå, i januar 2010, er det ganske utenkelig å måtte presisere hvilken Min kamp man snakker om, slik jeg gjorde i oktober 2009, før hysteriet gikk gjennom taket.)

(Fullført 18. oktober)

14. Min kamp 2 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Kanskje den skjønnlitterære boken som fenget meg mest i 2009. Jeg leste den på et par dager, mest fordi jeg ble rammet av en dyp identifikasjonsfølelse hele veien. Jeg skrev også mitt mest kontroversielle blogginnlegg noensinne om denne boken: "Min kamp 2".

(Fullført 13. november)

15. Brødrene Karamasov (1880) Forfatter: Fjodor Dostojevskij

Denne murstenen var et langtidsprosjekt jeg vel brukte noen måneder på. Jeg har vurdert å skrive noe om den, men finner det vanskelig å sette ord på dette enorme og tidvis ubegripelige monsteret, så vi går Wikipedia: Romanen handler om de tre brødrene Karamasov, som representerer tre ulike typer av ungdommer: Aljosja, den fromme troende, Ivan, den intellektuelle og tvilende og til slutt livsnyteren Dmitrij. Mordet på deres far, Fjodor Karamasov, danner rammen for romanen.

(Fullført 16. november)

16. Atlas Shrugged (1957) Forfatter: Ayn Rand

Også en mursten, men komponert etter screenwritingprinsippene Rand lærte i Hollywood, noe som gjør gjennomlesningen lettere. I denne boken finner objektivismens prinsipper sin endelige skjønnlitterære form, noe The Fountainhead kun var et preludium til. Denne romanen tenker jeg å skrive et blogginnlegg om, og når jeg så gjør, skal jeg linke til det herfra.

(Fullført 17. desember)

17. Min kamp 3 (2009) Forfatter: Karl Ove Knausgård

Siste knausbok i 2009. Den handler om barndommen og er etter min mening den minst interessante så langt. Likevel hadde den et sug i seg, spesielt i siste halvdel, hvor puberteten piffet opp historien litt. Tenker å følge tradisjonen med å skrive ett innlegg per Min kamp-bind, og når jeg får tatt denne episoden for meg, linker jeg til innlegget herfra.

(Fullført 30. desember)

18. The Art of Fiction (2000) Forfatter: Ayn Rand

Denne boken er basert på en rekke forelesninger om litteratur som Ayn Rand holdt i sitt hjem i 1958. Jeg leste den for første gang i 2002, og jeg vurderer å skrive et innlegg om boken. Link til innlegget vil da opprettes her.

(Fullført 31. desember)

Facebook

5

En skrivende kompis av meg har i noen år holdt på med et manuskript som kanskje en dag vil bli bok. Høsten 2002 skrev jeg en privat konsulentuttalelse om en tidlig versjon av dette prosjektet. Jeg har, av hensyn til forfatteren og hans manuskript, anonymisert navnene i denne uttalelsen og legger den ut her fordi den i sin litterære analyse inneholder et par interessante momenter som kanskje har almengyldig relevans, eller kanskje ikke. Uansett:


Forsøksvis kritikk av Kurt-Larry

————————

De 38 første sidene

————————

Så bærer det løs. Jeg forutsetter at du har lest mailen jeg skrev natt til 7. oktober, for der kom jeg med noen generelle betraktninger som delvis ligger til grunn for selve kritikken. Skjønt, dette er ikke en egentlig kritikk, men snarere en konsulentuttalelse til forfatteren om verket, så derfor vil jeg også komme med gjennomtenkte forslag til forbedringer.

Visse konvensjoner må fastlegges: Når jeg snakker om Kurt-Larry, mener jeg boken. Når jeg snakker om Kurt og Kurt-Larry, mener jeg hovedpersonen/fortelleren i boken. Forfatteren, ikke fortelleren, er Kurt Størdal personlig, men han blir omtalt i tredje person her. En anmelderteknikk jeg tidvis anvender, og som er sleip hvis den misbrukes, skal jeg avsløre nå: Jeg veksler mellom å beskrive persepsjonen av tekst fra et vi-synspunkt og et jeg-synspunkt. Ved å gjøre dette oppnår jeg å fortelle leserne av anmeldelsen/kritikken hvordan jeg oppfatter ting i kontrast til hvordan jeg fornemmer at vi – alle lesere – ville oppfattet dem. Sleipheten består i at jeg kan fremstille et høyst personlig synspunkt i vi-form, og hvis dette er negativt, kan det bringe forfatter ut av forfatning og leser ut av leselysten. I denne konsulentuttalelsen har vi imidlertid bestemt oss for å være usleipe.

Jeg har tidligere sagt at jeg helst ikke vil besvare dine spørsmål punktvis, for jeg mener det er bedre å avstedkomme en helhetlig tekst som svar. Spørsmålene blir besvart etterhvert, implisitt eller eksplisitt. Men aller først skal jeg si noe om et lite utvalg av tekstene, spesielt om hvordan jeg oppfattet verket innledningsvis.

 

Tittelen er god. Navnet ”Kurt-Larry” er spesielt, og dets likhetstrekk med forfatterens navn vekker nysgjerrighet. Vi antar umiddelbart at dette er selvbiografisk skjønnlitteratur.

Første tekst (astronomer) virker som et anekdotisk toneanslag. Det er litt uklart hva som menes med ”skulle ønske at slike ting kunne skje med meg”. Det kan tolkes som at fortelleren vil havne i en situasjon hvor han uvitende bortforklarer en stor begivenhet inntil han innser sannheten. Men mer sannsynlig kan det tolkes som at fortelleren vil havne i sentrum av noe betydningsfullt, ettersom han ser seg selv som et støvkorn i periferien. Dette er et vanlig utgangspunkt for ny, norsk skjønnlitteratur, særlig i den naivistiske tradisjonen. Man betrakter seg selv som ubetydelig og utvikler således en eksistensiell angst som kommer til uttrykk i en slags blanding av apati og forundring i litteraturen. Erlend Loe sa vel i forbindelse med lanseringen av L at vår generasjon er så uheldig at den ikke har fått være med på å bygge landet, så der sitter vi og ikke har noen sak å kjempe og leve eller dø for. Også på andre kanter enn i den naivistiske boktradisjonen har man sett lignende uttrykk, som i filmen Fight Club fra 1999.

Tekst nummer to (mitt navn er Kurt-Larry Størdal) gir et inntrykk av en person som ser seg som spesiell på grunn av navnet. Dette har han funnet ut er en ulempe, og han vurderer altså å bytte navn. Kurt-Larry er av forfatteren antydningsvis beskrevet som ”dagbokaktig” (i følgebrevet). Med denne teksten som innledning får jeg ikke inntrykk av noe dagbokaktig. Teksten virker mer som et frieri til leseren (jvf. ”Goddag”), en slags invitasjon til fortellerens univers og samtidig et implisitt løfte om at navneproblematikken skal være bærende gjennom romanen. Dette ville man neppe fått i en dagbokaktig bok.

står det ingen steder som jeg kan se, at dette er en roman. Likevel har jeg valgt å betrakte det som en roman, ettersom ingen av tekstene er betitlet, eller det finnes noen genretrekk her. Men jeg ser det ikke som en ”dagbokroman”, blant annet fordi en del tekster ikke virker som dag-til-dag-fortellinger; de er befengt med ”noen dager” og ”en gang jeg”. Foruten dét hadde jeg forventet mer oppmerksomhet omkring dagbokformen og dens kjennetegn (datering, for eksempel) for å ville kalle dette en dagbokroman.

Den tredje teksten (jeg går på en ganske spesiell skole) skal jeg også kommentere. Siden jeg ikke har hele verket foran meg, blir den innledende tilretteleggelsen desto viktigere. Her kommer den naivistiske stil-intensjonen klart frem. Setningene er monotone, enkle, og spekket med typiske innskudd fra den naivistiske tradisjonen (spiser lunch, uten agurk, sammen med Kristian). Vi får vite en del om Kurt-Larry her – at han går på en reklameskole, og litt om hva han driver med der – hvilket er bra for autentisiteten og persontegningen. Mer om dette følger lenger ned.

I boken forekommer en interessant gjentagelse om at man gir seg for dagen, ”under forutsetning av at gjennombruddet kommer i morgen”. Det kan tolkes som en semiapatisk holdning til det hele, som kanskje er typisk for vår tid og våre unge. Dette blir også forsterket i wok-selskapet, hvor Kurt klager over at ”alle rundt bordet [tilhører] de vakre/lykkelige” som ”får alt gratis og aldri møter veggen”. At de er ”kremen av menneskeheten”, tolker jeg som et dels ironisk, dels oppgitt utsagn. For disse personene har hverken interesser eller meninger, de har ikke ”dannelse”, og Kurt føler seg utilpass i deres selskap.

Teksten om reptilhjernen er morsom og berikende. Det samme er tilfellet med episoder som forhud/frimerke-forvekslingen og den knekte fyrstikken. Dette tilhører gullkornene i romanen. Noen tekster som forfatteren i følgebrevet kaller ”løsrevne fra historien”, er likeledes fornøyelige. Den beste av disse er katteanalogien til Kurts forhold til kvinner. Jeg synes ikke den bør fjernes bare fordi den ikke føyer seg direkte inn i kronologien. Hadde det vært en ren dagbokroman, måtte man kanskje ha vurdert det sterkere. Men slike betraktninger kan gi leseren en pause fra den kronologiske reisen, la ham strekke på bena og slappe av før ferden går videre til neste dag. I en roman som dette har man et stort potensial for slike essayistiske fabuleringer som kan sette i gang et vell av tankestrømninger hos leseren.

Jeg ser ingen grunn til at fellesbursdags-teksten skal fjernes (den var merket med ”?”). Men jeg tror min velvillighet til denne og visse andre lengre tekster til dels skyldes at jeg savner en sammenhengende fortelling. Jeg synes det er for stor grad av fragmentarisk narrasjon, hvilket for det første fører til at personene, blant dem Kurt-Larry, blir fjerne og uklare, og for det annet at det blir vanskelig å få øye på en klar utvikling og struktur.

Greit nok at vi aner en kronologisk fremskriden, som begynner med direktereklame-oppgaven, fortsetter med løsningen av denne, og ender med at gjengen drar til Spania (iblandet en del andre begivenheter, selvsagt), men det blir mye prat og lite forståelse. Vi får en anelse om Nina (venn av Kurt) og Katrine (love interest), men ellers er personene kjørt litt ut i kulissene. Det hadde kunnet passere dersom de ikke opptrådte så ofte, men navn som Kristian, Thomas og Sondre nevnes i fleng uten at man egentlig forstår hvem de er. Det savnes altså en personkarakteristikk. Livshistorier er ikke påkrevet, ei heller en bråte med fysiske kjennetegn, men kanskje ett kjennetegn av indre eller ytre art, noe som sier litt om den og den personen, hadde hjulpet oss til en viss erkjennelse.

Problematikken med struktur og narrasjon skal jeg gå mer inn på nå. Det er vanskelig å få øye på en helhetlig struktur, men det kan like gjerne skyldes at jeg ikke har overskuet hele romanen. Slik jeg ser det nå, er dette en modernistisk roman. Men ikke en postmodernistisk, for der finner man gjerne en større lekenhet med form og metaperspektiv. Her finner vi ikke sånt. Det er ingen utfordring eller transcendens av fiksjonens rammer eller av fortellingens virkemidler. Romanen vil være naiv. Den vil bare fortelle, og den innrømmer at den kanskje ikke besitter det kognitive apparatet som er nødvendig for å forstå virkeligheten på samme måte som vanemennesket gjør. Dette kan være både en svakhet og en styrke for en roman, men i Kurt-Larry ser jeg det som en svakhet.

En styrke hadde det vært dersom man opplevde en underliggjort innsikt som følge av fortellerstemmens insistering på å fremstille sitt tema enkelt og liketilt. Det ville for eksempel vært som å høre et barn fortelle om et komplisert tema (selv om dette grepet er blitt en sjablon nå). Det blir en svakhet i Kurt-Larry fordi man ikke får noen reell innsikt her, hverken i Kurt eller personene han omgir seg med. Perspektivet er ikke tilstrekkelig underliggjort til at man blir røsket ut av sin vante tankegang. Det er altså ikke naivistisk nok, eller for å si det på en annen måte: det er for vulgærnaivistisk.

De tidligere nevnte gullkornene er ikke avhengig av en naivistisk fremstillingsmåte; de beror på innholdet. Til tross for en del høydepunkter er innholdet hverdagslig. Kurt-Larry er ikke spesiell. Han er opptatt av det enkle, som å få seg dame og lykkes sosialt. Hans historie er en historie fra et ordinært samtidsmiljø. Men la meg påpeke at ”hverdagslig” i innholdsmessig betydning ikke behøver å være en ulempe. Det meste kommer an på hvordan man behandler stoffet, og det er her formen dessverre ikke innfrir.

Nå skal jeg raffinere min fremstilling av de vesentlige problemene ved romanen og komme med noen råd om hva som kan gjøres. Her vil jeg i større grad henvende meg til deg, som forfatter, fremfor til verket. Jeg har nevnt at vesensproblemene beløper seg til en platt naivistisk form, mangel på narrativ koherens, og fraværende personkarakteristikk – og viktigst innenfor det siste: en manglende forståelse av Kurt-Larry. Alt må tas med forbehold, ettersom jeg bare har lest 38 sider av romanen.

Jeg skulle gjerne ha lest mer av Erlend Loe før jeg drar kommende sammenligning, men det rekker jeg ikke. Han har sagt at hans naivistiske stil kommer naturlig når han skriver, og at det ikke er et planlagt strategisk grep han anvender. Jeg vet ikke om stilen i Kurt-Larry er naturlig for deg, eller om det er et planlagt grep. Hvis den er naturlig, er det kanskje dumt eller umulig å skulle fravike den naivistiske formen. Uansett, hvis du vil ha det naivistisk, bør du forsøke å foredle stilen, tenke ut nye måter å beskrive og se ting på, og ikke basere deg på sjablonmessige uttrykksmåter som de fleste kan lire av seg. Hvis du derimot betrakter den naivistiske stilen som et innledende eksperiment og er full av andre måter å skrive romanen på, så er det fritt frem. Men en tradisjonell normalprosaisk løsning er neppe den beste med et så hverdagslig stoff. Da heller naivisme. Kort sagt: For at det hverdagslige skal bli interessant, må det underliggjøres. Forfatterens oppgave blir å tenke ut nye måter å underliggjøre på.

Mangel på narrativ koherens – eller for å si det mer folkelig: oppstykking av fortellingen – gjør at romanen forblir fremmed og fjern. Den fragmentariske fortellerteknikken er vanlig i postmodernismen. Man har erkjent at enhver totalkonsepsjon av tilværelsen er umulig, og derfor kan fortellingen like gjerne gå samme vei. Men det er flere måter å oppstykke fortellingen på. Jan Kjærstad anvender (særlig i sin Wergeland-trilogi: Forføreren, Erobreren, Oppdageren) en kronologisk oppstykking av fortellingen. Han hopper uanstrengt frem og tilbake på tidslinjen etter behov, men likevel er det ikke her en fullstendig mangel på narrativ koherens, for en sterk fortellerstemme sørger for å holde fragmentene sammen. Problemet i Kurt-Larry er at fragmenteringen går helt ned på avsnittsnivå og tilbyr oss bare sparsomme glimt inn her og der, i det som tilsynelatende er en helhetlig fortelling, nemlig Kurt-Larrys liv og virke. Jeg savnet rett og slett mer informasjon, en lengre og mer kompleks fortelling om mennesket Kurt-Larry. Nek Nesnej har litt av det samme problemet i Ekspertfekteren, men på en større skala (fragmentene hans er større), og i Eksilrusseren, men ikke på langt nær så gjennomført som her.

Hvis du kommer til den samme erkjennelse om verket som jeg har gjort, vil du kanskje føle at alt må skrives på nytt. La det være sagt: Fragmentering er ikke et onde i seg selv, for fragmenter kan også gå sammen i en organisk syntese hvis de er valgt og tilberedt med omhu. Men når det er gjort så gjennomgripende (med unntak av et par tekster som nesten nådde en A4-sides lengde) på en livshistorie, blir det lite liv og mange episoder. Dette er mye av den samme kritikken som Nek fikk for Eksilrusseren. Manuset er episodisk. Og Kurt-Larry går mye mer inn i detaljer om hverdagen enn det Eksilrusseren gjorde. Hverdagen er naturligvis relevant i ethvert menneskes liv, men i moderate mengder. Kurt-Larry preges av at Kurt-Larry ikke opplever annet enn hverdager. Jeg mener ikke at han bare opplever kjedelige ting (absolutt ikke – han lever et mer spennende liv enn jeg gjør), men de er hverdager fordi de ikke bidrar til å forandre Kurt-Larry.

I litteraturen generelt og i dannelsesromaner spesielt er det vanlig at man tenker seg en hovedperson som har et definert mål, nemlig å oppnå en slags erkjennelse. Romanens oppbygning er tuftet på en skjult, åpenbar eller reflektert reise mot dette målet. I tillegg, og dette er ikke særegent for dannelsesromaner, har hovedpersonen sine egne motiver og mål. Romanen ikke ende med at disse mål blir nådd, men det må i det minste skje en viss utvikling, og hovedpersonen bør være et annerledes menneske når han forlater oss. Bare slik vil leseren også være et annerledes menneske etter endt lesning.

Jeg betrakter altså Kurt-Larry som en dannelsesroman fordi den ikke handler om noe tema som sådan. Den handler bare om en mann, Kurt-Larry Størdal. Hvorvidt en erkjennelsesmessig dynamikk ligger til grunn for romanteksten, kan jeg ikke svare på ennå. Det vil som regel bli åpenbart når man har lest brorparten av verket. Men Kurt-Larry mangler foreløbig et definert mål og motiver. Joda, han har nok lyst på dame, men romanen ser ikke ut til å kretse om dette problemet sterkt nok til at det skulle være hans nirvana. Ønsker han å gjøre det bra på skolen? Ingenting av det vi har lest hittil, tyder på det. Det virker som om han er der mest for å ha noe å gjøre, for å treffe mennesker. Innledningsvis problematiseres navnet, og som sagt forventer man at dette skal få større betydning senere. Hvis dette er en dannelsesroman, kan det ligge store muligheter for personlighetsutvikling deri. Vil Kurt-Larry noensinne komme til å akseptere sitt navn og den han er?

Uten tvil er det et innholdsmessig potensial her, men som med så mye annet står og faller det med utførelsen. Foreløbig faller det, dessverre.

 

Avslutningsvis vil jeg si noe om Kurt-Larrys biografiske funksjon. Dette har etter min mening ingenting med litteraturkritikken å gjøre, for man kan ikke måle boken etter hvilket liv forfatteren faktisk lever og har levd. I følgebrevet kommer du med fem svar på implisitte spørsmål du antar jeg vil stille meg mens jeg leser romanen. Fire av de fem svarene står i tilknytning til romanen som selvbiografi. Det femte, svaret på spørsmålet om hvorvidt Katrine vil få større betydning, er tvetydig. Det kan tolkes både som et svar på om Katrine dukker opp senere i romanen, og det kan tolkes biografisk, som en opplysning om at det skjer eller har skjedd mer mellom forfatteren Kurt Størdal og den virkelige personen bak navnet Katrine.

Jeg har ingenting imot å spekulere og snakke om forholdet mellom liv og verk – min egen roman problematiserer i stor grad dette forholdet – men jeg har studert litteraturvitenskap, lest en del bøker og artikler, og tenkt veldig mye, og således har jeg kommet til å utvikle en sterk og nærmest skoleflink evne til å skille skarpt mellom forfatterbiografi og roman. Da jeg leste Kurt-Larry, så jeg nok for meg at hovedpersonen så ut som forfatteren, men jeg satt ikke i tanker av typen: ”Har dette virkelig skjedd? Ville Kurt ha gjort dette i virkeligheten?” Slike tanker reserverer jeg for uformelle samtaler om verket; de har ingenting i litteraturkritikken å gjøre.

Når dette er sagt, vil jeg også komme med et velmenende råd som du ikke behøver å  følge, men som det likevel kan være greit å ta til etterretning: Kurt-Larry må ikke nødvendigvis være den tilnærmede sannheten om forfatteren. Hvis du skriver en selvbiografi istedenfor en selvbiografisk roman, stiller det seg annerledes. Men dette er da vitterlig skjønnlitteratur, og du kan ta deg de kunstneriske friheter du måtte ønske. Å forandre mildt på sannheten har du sikkert gjort ved flere anledninger (jvf. ”Nesten alt har hendt på ordentlig.”), men du kan også – hvis du ikke har gjort det allerede – lyve så det renner. Den episke skjønnlitteraturens viktigste oppgave er å finne sannheten i historiens løgnevev (for å parafrasere Stephen King på tvilsom norsk). Det er helheten i verket som teller, ikke helheten mellom forfatter og verk. Forfatteren vil nemlig forbli en ukjent størrelse for sitt publikum, og hvis verket må sees i sammenheng med hans liv for å kunne settes pris på, mislykkes det.

I min roman forsøker jeg å skape en slik helhet mellom forfatter og verk innad i verket. Men da blir forfatteren også en del av sitt verk, i overført betydning, naturligvis. Det vil alltid være en historisk forfatter som står utenfor verket, men man kan projisere så mye som mulig av denne forfatteren inn i verket, slik at leseren får et slags metaperspektiv på ham i tillegg til selve boken. Den forfatteren som opptrer i boken, har likevel ikke nøyaktig samme livshistorie som jeg har. Altså lyver jeg så det renner, slik at sannheten kommer for en dag. Paradoksalt, ikke sant?

Vel, det var det hele i denne omgang. Hvis du har spørsmål til min konsulentuttalelse, innvendinger, kommentarer, forbannelser, eller hva det måtte være, så nøl ikke med å ta kontakt. Jeg har tatt mange forbehold med denne kritikken, så jeg har vel nærmest gjort meg uangripelig. Men det skal du ikke bry deg om – angrip i vei. Og viktigst av alt: La ikke mine negative uttalelser hindre deg i å arbeide videre med romanen. Lykke til.

 

Stian M. Landgaard, Bergen, 7. oktober 2002

Facebook

21

Karl Ove Knausgård
Karl Ove Knausgård

For et par år siden skrev jeg et innlegg om to masterstudenter i litteraturvitenskap som kritiserte norske forfattere for å være feige og navlebeskuende, som skrev selvbiografiske romaner uten tanke for hva som foregår ute i den store verden. Nå nettopp leste jeg i avisen at etter Knausgård må forfatterne begynne å dikte igjen. Med Min kamp har han simpelthen gått så langt som det overhodet er mulig å gå i bekjennelsesgenren. Selvbiografiske romaner holder ikke lenger vann, hevdes det.

Men vil forfatterne virkelig slutte å skrive selvbiografisk bare fordi kritikerne nå etterlyser noe annet? Neppe. Det er jo så gøy og så spennende, ja, litt småfrekt, sogar. ”Hva vil folk si? Hva vil mamma tenke hvis jeg skriver om den trekanten jeg hadde? Ånei, ånei ... hihihi.” Det er jo ens eget liv man kjenner, noe som gjør researchbiten ganske så mye lettere. Leserne gir vel en god dag i hvorvidt forfatteren brukte ti år eller ti minutter på research, så lenge boken fenger. Og i vår tid, med realityporno i de fleste kanaler, hvor den store kinken ligger i å observere på nært hold det som faktisk skjer og har skjedd med vanlige eller smått uvanlige mennesker, og hvor biografigenren er blitt big business, er det klart at romanforfatterne også vil være med på bølgen. De vil at bøkene deres skal fenge folk flest.

Jo større aktualitet og nærhet romanen later til å ha, desto mer selvbiografisk later det til at man tolker den. Min egen roman, som jeg selvfølgelig ikke har tenkt å unnlate å nevne, tar soleklart utgangspunkt i faktiske, historiske begivenheter. Kvalitetsreformen, som ble innført i 2003, behandles utførlig i Herrer i åndenes rike, og i media kom det tidlig frem at forfatteren selv hadde gjennomgått Kvalitetsreformens kvaler. Boken kan naturligvis leses som en kritikk av denne reformen, altså som et etisk standpunkt, sogar som en politisk pamflett, selv om intet av dette er en spesielt estetisk lesemåte.

De fleste har nemlig lest boken med lite vekt på det estetiske og mye vekt på det (selv)biografiske og etiske. Universitetsfolk i Tromsø har fundert på hvorvidt universitetskritikken i boken var treffende nok, og hvem av de ulike filosofistudentene og filosofiprofessorene det er som dukker opp i historien. I min egen familie har det vært reaksjoner på hvordan moren og lillebroren til hovedpersonen, Christian Winther, fremstilles. Feminister har kritisert det de oppfatter som forfatterens misogyne kvinnesyn. Og enkelte anmeldere har gjerne hengt seg opp i hvorvidt Christian selv, samt forfatteren bak ham, er en nietzscheansk drittsekk. Som forfatter kan man fritt velge sitt stoff, men man kan ikke velge sin resepsjon. Alle leser sine egne fordommer, predisposisjoner og interesser inn i boken. Slik vil det alltid være, og det er ingenting galt i det. (Om ikke annet, skaper det debatt om boken og gjerne litt ekstra salg.)

Men fra et forfatterståsted, i hvert fall fra mitt ståsted, er det ikke så lett å forholde seg til denne kritikken – som om såkalt selvbiografisk skrivning skulle kunne erstattes med ikkeselvbiografisk skrivning. Hvor går egentlig grensen, når man begynner å analysere det nærmere?

”Alle bøkene mine bygger hundre prosent på selvopplevd stoff – og hundre prosent på fri fantasi,” sier Jan Kjærstad til intervjuer Alf van der Hagen i Dialoger 2 (1996), og gjør seg kanskje på sett og vis uangripelig for selvbiografiske anklager. Kjærstad er nettopp ikke blant de norske forfatterne som årvisst får mistanker om selvbiografi slengt etter seg. Han skriver så unorsk fabulerende, liksom så ”konstruert” og særegent kompositorisk at det umulig kan være tale om et virkelig liv. Kritikerne etterlyser jo stadig levende personer og lidenskap og ektefølthet i hans bøker. Når det derimot kommer for mye av det, da er det fare for at det er en selvbiografi vi har foran oss.

Jan Kjærstad

Sannheten er at Kjærstad har rett, i den forstand at det dypest sett er umulig å skille skarpt mellom selvopplevd og fantasi. Som forfatter vet man bare delvis hva man skriver om. Denne hendelsen står spikret i min hukommelse, tenker man, og nå skriver jeg den ned, for jeg synes den er viktig, morsom, interessant, innsiktsfull, påtagelig, besynderlig, og jeg synes den passer inn i denne romanen. Men allerede i minnene og tankene er denne hendelsen blitt fortolket, og når den skrives ned, fortolkes den ytterligere. Ofte pynter sogar forfatteren på sin hendelse, bare for å gjøre den tydeligere, eller fordi han synes noen elementer ikke fungerer så godt i det inntrykket han vil skape, eller til og med fordi hendelsen virker urealistisk. Dette kunne ikke ha skjedd akkurat på denne måten, vil folk tenke, så jeg må gjøre hendelsen mer sannsynlig.

Mange debutromaner er forkledde selvbiografier, sies det. Forfatteren er bare nødt til å skrive av seg barndomsminnene, problemene med foreldrene, den første forelskelsen, den smertefulle aborten, bestefarens død, osv. Klarer forfatteren å gi alt dette en tilstrekkelig litterær form, blir det bok av det. Og er forfatteren fri til å skrive den vanskelige andreboken, som riktignok kan være en slags utvidelse av kampsonen i debuten, men som vanligvis handler om noe helt annet. Det er nå forfatteren må bevise at han kan skrive. Altså at han kan dikte.

Men noen forfattere vender stadig tilbake til den forjettede barndommen. De største forfatterstjernene i Norge i dag hadde sin barndom på 50- og 60-tallet, og stadig vekk dukker det opp bestselgere som omhandler en eller annen gutt som løper rundt i Oslos bakgater eller Østlandets skog og mark i knebukser og bukseseler. Kanskje disse bøkene er så populære fordi det finnes et betydelig lesersegment på samme alder som gleder seg over gjenkjennelsesfaktoren. Og kanskje til og med den yngre generasjonen synes det er noe eksotisk over disse barndomshistoriene fra en svunnen tid da alt var mer uskyldig og naivt enn nå, da munnene var rødere, de døde var dødere, det hvite var hvitere, og negrene var i Afrika, for å sitere Odd Børretzen. Kort sagt, da ting var på stell, da hierarkiene var på plass, da herrene bar hatt og damene gikk i skjørt. Ikke noe vi vil tilbake til, men noe vi kan kose oss med i en slags eskapistisk eventyrsone, omtrent som med underholdningslitteratur.

Min roman avfødte to typer reaksjoner. Den ene var den sedvanlige jeg har beskrevet her, at Herrer i åndenes rike er selvbiografisk, at Stian M. Landgaard er identisk med Christian Winther, at det meste av hendelsene i familien og på universitetet er sanne historier, og at ulike romanfigurer er fremstilt, om ikke nødvendigvis identisk med virkeligheten, så i hvert fall i tråd med hva forfatteren mener om de virkelige personene som naturligvis skjuler seg bak disse romanfigurene.

Den andre reaksjonen var sjeldnere, så den fordrer et eget avsnitt. En ekskjæreste av meg, som ufrivillig har inspirert en av figurene i romanen, sa til meg etter å ha lest boken at hun ikke identifiserte seg med vedkommende, at bokens skildringer av dette kjæresteforholdet ikke traff henne på noe vis. Det kan selvsagt være sagt for bevisst å berøve meg eventuelle poenger jeg måtte tro jeg hadde scoret i beretningen om henne og oss, men det kan like gjerne være sant og ektefølt fra hennes side. Og i så fall understøtter det min tese om at fortolkningen spiller en så sterk rolle at det en forfatter faktisk opplevde, rent historisk-biografisk, er noe helt annet enn det han etterhvert klarer å formidle på papiret. Eksen, som husker tilbake på vår tid sammen med helt andre forestillinger og minner, opplever min skildring av det hele som – ja, nettopp, en fiksjon.

Knausgårds Min kamp er jo det perfekte eksempel på at denne dimensjonen fortrenges og forglemmes. Svært mange later til å lese bøkene med den forestillingen for øye at romanteksten beskriver hva som faktisk skjedde. Dette sa faren hans i 1975, dette observerte Karl Ove i 1999, dette fant sted mellom ham og Linda i 2004. Noen har endatil kritisert ham for ikke å være noen ordentlig forfatter, for ”enhver skrivekyndig person kan jo sette seg ned og lire av seg alt som har skjedd ham i løpet av livet”. Det er en grov misforståelse av forfattergjerningen, som alltid og ufravikelig er basert på en fortolkning, først i hodet og så i selve skriveprosessen, hvor språket er et ufravikelig og uvurderlig verktøy, og språket har man nettopp ikke lagret i hodet sammen med alle opplevelsene.

På den annen side ville det være naivt å trekke over i motsatt ende av skalaen og påstå at forfatterens historiske biografi er irrelevant for hvordan romanteksten er gestaltet. Jeg ville aldri ha skrevet Herrer i åndenes rike uten å ha gjort meg mine spesifikke erfaringer, herunder studert ved Universitetet i Tromsø. Men den historisk-biografiske lesemåten som dominerer nå, burde ikke være det eneste som tilfører romanen verdi. Om hundre år er jeg død og begravet. Boken står der sannsynligvis uansett, i et aller annet bibliotek. Og den kan leses, uavhengig av mitt liv og levnet, og forhåpentligvis likevel med stort utbytte.

Sluttelig er jeg genuint interessert i andres syn på denne saken. Hva tenker forfattere om å skrive selvbiografisk ... eller la være? Hva tenker lesere om å lese selvbiografisk, om de i det hele tatt tenker over det når de leser en bok som er blitt stemplet som selvbiografisk? Gir den antatte sannhetsgehalten et ekstra kick, eller er det uvesentlig for litteraturens opplevelse?

(Prepublisert på Litteraturbloggen 29.12.2009.)

Facebook

37

Som jeg har beskrevet til Lars Werp, sendte jeg sommeren 2004 inn et manuskript på 90 A4-sider til Damm Forlag, etter å ha vært i kontakt med forlagets hovedkonsulent, Karl Ove Knausgård. Manuskriptet var tenkt å bli en roman ved navn Paradigma, men denne ble forkastet etter at konsulentuttalelsen var mottatt og prosessert, og ideen ble isteden videreutviklet til et nytt manuskript som skulle bli romanen Herrer i åndenes rike.

Her er svarbrevet fra Damm med konsulentuttalelsen under.


20. oktober 2004

Kjære Stian M. Landgaard

Jeg vil takke for at du sendte ditt manuskript med tittelen «Paradigma» til vurdering hos oss. Det er et ambisiøst prosjekt som nok dessverre ikke lykkes helt. Det er noe av det vanskeligste man kan gjøre av åndsarbeid (eller hva du vil kalle det): Å gestalte filosofiske ideer i litteratur som tilfører både litteraturen og filosofien noe. Vanligvis forringes begge. Man kan så erstatte de litterære og filosofiske ambisjonene med for eksempel pedagogiske, men det er noe annet. Nietzsche har vært en kjærkommen følgesvenn for litterater i mange år, så spesielt original er ideen heller ikke. Et eksempel på en bok som gjennomsyres av Nietzches tenkning er Robert Musils Mannen uten egenskaper.

Manuskriptets andre hovedtema, forelskelsen i en mindreårig, er et nyere tema (av mange grunner), som særlig forbindes med Nabokovs Lolita. Disse to som du uunngåelig har med deg i ryggsekken, gjør den til en i overkant tung bør. Det er vanskelig å tenke Nietzsche bedre enn Nietzsche, det er vanskelig å skrive Lolita bedre enn Nabokov.

Du finner vedlagt en konsulentuttalelse som går nærmere inn på teksten, og vil se at konsulenten i tillegg har en del andre innvendinger. Men både konsulenten og jeg ser et talent hos deg, så dersom du fortsetter å skrive ser vi gjerne på eventuelle andre framtidige arbeider. Men dette manuset vil vi ikke anbefale deg å jobbe videre med. Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?

Manuskriptet returneres vedlagt.

Med vennlig hilsen

N.W. Damm & Søn AS

***

Stian M. Landgaard

Paradigma

Romanutkast

Paradigma handler om en ung mann, Stian M. Landgaard, som etter noen års studier i Bergen flytter til Tromsø for å ta hovedfag i filosofi der. I løpet av de 90 sidene jeg har fått lese, utvikler handlingen seg langs tre spor. Det første dreier seg om en fjorten år gammel jente, Julie, som bor i huset der hovedpersonen leier hybel: han begjærer henne, og skriver etter hvert et brev til henne hvor dette begjæret blir tilkjennegitt. Det andre dreier seg om studiene hans: han skal skrive oppgave om Nietzsche, og blir av sin veileder henledet til en mystisk student. Reidar, som visstnok beskjeftiger seg med samme tematikk, uten at forholdet blir avklart i dette utkastet, hvor hovedpersonen ikke kommer lenger enn til noen forgjeves forsøk på å få tak i ham, og så vidt begynner å ane at Reidar ikke bare studerer Nietzsche, men antageligvis også dealer. Det tredje sporet er hovedpersonens minner: fra oppveksten utenfor Tromsø, og fra studietiden i Bergen.

Språket flyter lett og er forholdsvis klisjéfritt, forholdet mellom handling og refleksjon er godt balansert, til sammen gir dette fortellingen bra framdrift, og gjør det klart at Landgaard kan skrive. Det betyr ikke at Paradigma er et godt manus. Refleksjonene er for en stor del uinteressante, og handlingen for en stor del uengasjerende. Jeg leser om denne hovedpersonen, men bryr meg overhodet ikke om ham. Om det er riktig, det jeg tror, at hovedpersonen er viktig for forfatteren, men ikke for leseren, er naturligvis spørsmålet forfatteren bør stille seg: hvordan gjøre hovedpersonen interessant? Hva er det som gjør en hovedperson interessant? Slik jeg ser det, handler det om forholdet mellom avstand og nærhet. På den ene siden er avstanden til hovedpersonen for stor. Dvs. at ingen av problemene han har, eller tankene han gjør seg, føles som hans egne. Å forelske seg i en fjorten år gammel jente handler om overskridelse. Det andre temaet, Nietzsche, handler også om overskridelse, om enn av en mer intellektuell art. I dette manuset forblir begge overskridelsene emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand – jeg tror ikke et sekund på det.

Samtidig er også avstanden til hovedpersonen for liten. I manuset framstår han som uvitende og av og til ikke så lite dum, noen ganger er det vanskelig å ikke se på ham som et slags paradeeksempel på ung mannlig uvitenhet og dumhet – uten at jeg fornemmer at forfatteren nødvendigvis selv har tenkt det slik. Det er et alvorlig problem.

På det, finnes to løsninger. Den ene er å gå lenger innover. Skrive mye tettere på, komme mye nærmere virkeligheten slik den egentlig er. Tilstedeværelse i situasjonene, hele tiden med følgende i tankene: er dette sant? Er det virkelig slik det er? Mye i romanens ytre kan minne om Mykle, også hans Burlefot-romaner etterlater leseren i tvil: vet forfatteren egentlig selv hva slags mannlighet han gir bilde av? Men i Mykles tilfelle spiller svaret ingen rolle, fordi han er så tett på sin karakter hele veien at de eventuelle dumheter forfatteren deler med ham, faktisk blir interessante og bare gjør romanene mer komplekse.

Den andre løsningen er den førstes motsats: øke avstanden. Skrive om noe som ligger langt, langt unna en selv. Begge veiene fører til litteratur. Det gjør ikke den veien forfatteren har slått inn på i Paradigma. Spenningene som finnes i temaene (forbudte følelser/forbudte tanker) mangler helt i teksten. (Særlig Nietzche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.)

Problemene i dette manuset er så store og av en så grunnleggende art at jeg ikke vil råde forfatteren til å sende inn flere versjoner av det. Samtidig finnes det talent her, og jeg ser derfor med glede fram mot å lese eventuelt andre, framtidige manus fra Landgaards hånd.

Facebook

16

I romjulen for elleve år siden skrev jeg et slags essay om å være forfatter. Siden jeg aldri kan få nok av fortiden, av nostalgien og av historiske tekster, tenkte jeg at jeg skulle publisere denne, til vrede for nye lesere. Alt hører tross alt til i det korpus av litterære tekster som en dag vil bli mitt Nachlaß.

 

 

EN FORFATTERS BEKJENNELSER

Når jeg kommer over artikler og bøker med titler av typen Hvordan skrive en roman og Forfatter på en–to–tre, blir jeg skeptisk. Det er mange der ute som forsøker å fortelle deg hvordan du skal skrive. Felles for en del av dem er at de er dårlige forfattere. En god forfatter vet at man ikke kan lære noen å skrive skjønnlitteratur. Talent må komme innenfra, og det er ikke alle som besitter det. Typisk for hokus-pokus-metodene er at de baserer seg på at alle kan bli dyktig i faget. Slike metoder selger godt, for alle liker å høre at de faktisk har muligheten til å oppfylle sin store drøm.

Jeg har lest boken Om å skrive skjønnlitteratur (1997), redigert av Finn Øglænd og utgitt av Det Norske Samlaget. Da jeg først fikk øye på tittelen, tenkte jeg å lese kritisk gjennom den på jakt etter hokus-pokus-metoder. Til å begynne med trodde jeg at Finn Øglænd var av den typen forfatter som ikke kan skrive selv, og som derfor forsøker å livnære seg ved å fortelle andre hvordan de skal skrive. Slik var det heldigvis ikke. Boken bestod av en rekke tekster og essayer fra flere forfattere, og disse tok for seg problemstillinger omkring det å være forfatter og å skrive innenfor genrene roman, novelle og lyrikk. Spesielt interessant var en tekst av Gro Dahle: «Å sykle på språket». Anbefales!

Et velkjent uttrykk sier: «Those who can, do. Those who can’t, teach.» Er det slik det fungerer i forfatterstanden også? En vellykket forfatter ville i så fall utelukkende beskjeftige seg med det han kan best, nemlig å skrive. En mislykket forfatter, derimot, ville forsøke å lære andre hvordan de skal skrive, for det er det eneste han tror han er i stand til. Desto større grunn til å være skeptisk til slike.

Men rammer ikke jeg meg selv nå? Pretenderer jeg ikke i denne teksten at det er jeg som vet hvordan det er å være forfatter? Betyr ikke det at jeg forsøker å fortelle andre hvordan de skal skrive? Er jeg ikke da en dårlig forfatter (siden jeg ikke skriver romaner, noveller eller lyrikk, slik gode forfattere gjør)?

Jeg skal innrømme at jeg på det nåværende tidspunkt (1998) er fullstendig ukjent for litteratur-Norge. Hva må det nødvendigvis medføre? At jeg er en refusert og udugelig forfatter? Eller kanskje jeg ikke engang skriver skjønnlitteratur? Kanskje jeg simpelthen bare later som om jeg har peiling?

For det første: Jeg skriver selv. Jeg skriver på en roman og har skrevet flere noveller og dikt. Det er ikke snakk om et enormt antall tekster, men det er i det minste nok til at jeg velger å anse meg selv som forfatter. Forfatter er noe man velger å bli; det er et unikt levesett, ikke bare et yrke. Ingen forlag har refusert meg ennå; det skyldes at jeg ikke har sendt noe inn til vurdering.

For det annet: Jeg skal ikke fortelle noen hvordan de skal skrive. (Gro Dahle ramser opp en del fortellertekniske grep, som i og for seg er interessante å kunne, men som overhodet ikke skaper noen forfatter.) Jeg skal kun fortelle litt om egne erfaringer etter å ha skrevet noen hundre skjønnlitterære sider. (Ennå kan jeg ikke skryte av å ha tusentall sider på samvittigheten.)

For det tredje: Jeg forsøker ikke å gjøre meg selv til en autoritetsskikkelse i denne teksten. Jeg bærer mine bekjennelser med verdighet og legger dem herved frem til almen beskuelse.

Til den aspirerende forfatter har jeg satt opp følgende punkter som det kan være nyttig å tenke igjennom før man for alvor vier seg til skrivekunsten:

1)  Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?

2)  Føler du at du har tålmodighet nok til å lese de samme sidene om igjen og om igjen på jakt etter feil eller en mulighet for generelle forbedringer?

3)  Føler du at du behersker språket – så vel skriftlig som muntlig?

4)  Skriver du fordi du liker det, eller skriver du utelukkende for å tjene penger?

Hvis svaret er ja på de tre første, er du allerede godt på vei, men svaret på nummer fire er kanskje det mest fundamentale. Mange forfatterspirer tenker kun på utgivelse, berømmelse og penger. Dette fører ofte til at deres eventuelle talent blir bortsløst, for selv potensielt dyktige spirer må regne med å få sine første produksjoner refusert. Det regner jeg også med. Jeg er ikke noe mer enn en spire selv, med unntak av at jeg har skrevet ganske mye, og derfor må regnes som en moden spire.

Allerede har jeg erfart at det å være forfatter er en ensom ting. Man må være forberedt på å miste sin kjære, bli forhatt av sine venner og stemplet ufølsom av sin familie. Av denne grunn må man velge sine sosiale kontakter med omhu. Hvis man tidvis pleier omgang med folk som ikke forstår at man trenger fred iblant, at man ikke alltid kan stille opp ved arrangementer, at man ikke alltid kan beære sine medmennesker med sitt nærvær, risikerer man å gjøre seg til uvenn med disse. Faktisk kan man miste enkelte av sine venner for alltid. Fordi man stod på sitt og sa man var forfatter og måtte være alene for å skrive.

Det er et dilemma, men slik er det ikke bare for forfattere. Slik er det for alle som trenger mye tid til å være alene, til å tenke, til å gjøre ting på egen hånd. Vi blir ikke forstått av den generelle masse, som stort sett ikke klarer seg uten jevnlig sosial kontakt.

Man kan spørre seg: Er det verd å miste sine venner bare for forfatterskapets skyld?

Svaret ligger hos en selv. Personlig har jeg ikke mistet noen venner som følge av mine usosiale tendenser, men kontakten med dem er sterkt begrenset – ikke alltid til enkeltes tilfredsstillelse. Men hvis jeg skulle oppleve en lengre periode med enorm inspirasjon (sist gang var juli–august 1997), kommer jeg til å isolere meg fra omverdenen. Det vil ikke si at jeg ikke kan se og snakke med andre, men jeg kan komme til å unnlate å delta sosialt inntil inspirasjonsperioden er over. For når en forfatter opplever slike perioder i sitt liv, bør han til enhver tid være klar til å sette seg ned med PC-en eller pennen eller skrivemaskinen. Hvis hans venner ikke forstår at han må gjøre dette, forstår de heller ikke ham som menneske, og er derfor enten overfladiske personer og dårlige menneskekjennere eller kun fjerne bekjentskaper (som likevel ikke krever jevnlig sosial omgang). Disse vennene må man derfor tenke igjennom om man behøver. Folk er redd for å miste sine venner, men det er grunn til å tro at man alltid vil kunne finne likesinnede. Jeg har selv gjort det.

Det å skrive en tekst kan sammenlignes med å arbeide med et prosjekt. Å skrive en roman er et enormt prosjekt, omtrent som en hovedoppgave. En novelle er et mindre, men likevel viktig, foretagende. Om nødvendig, må man drive research, kontakte fagfolk og gjøre hva som helst for å maksimere verkets troverdighet og vitenskapelige dybde. Alt man skriver, er viktig for den videre utvikling av språk- og litteraturfølelsen – selv om det blir en dårlig tekst. Skriver ikke jeg denne teksten fordi jeg mangler inspirasjon til å skrive på min roman eller på en ny novelle? Kanskje. Men det er ikke bortkastet å skrive dette, for jeg utvikler meg i prosessen (om teksten bærer preg av det, er en annen sak).

En forfatter er avhengig av å følge sin inspirasjon og sitt egendefinerte levesett. Hvis han ikke gjør det, ender han opp som en middelmådig spire ute av stand til å skrive særlig mye eller ofte. Man bør alltid skrive når inspirasjonen er til stede. For ellers kan man gå glipp av et ypperlig resultat, enten det er en ny tekst man kunne ha begynt på, eller fortsettelsen på et prosjekt under utvikling. Men man kan ikke alltid vente på at inspirasjonen skal innfinne seg. Den kan ikke påkalles; den kan ikke styres; den kan ikke komme til bestemte tider på døgnet; den kan ikke ta hensyn til at man er opptatt med andre gjøremål. Derfor bør man av og til sette seg ned også når man er uinspirert, for å prøve å få ned noen ord. For å se hva man får ut av det. Hvis man ikke får til å skrive noe nytt, kan man se over sine tidligere produksjoner, forbedre dem eller lære av dem eller kanskje til og med la seg inspirere av dem.

Men alt dette får bli opp til hver og en. Som sagt, dette skal ikke være en tekst som forteller hvordan en forfatter skal leve; dette forteller bare om hva en forfatterspire muligens kommer til å oppleve dersom han forsøker seg på en profesjonell karriere.

Jeg tror at for å bli en god forfatter som skriver gode bøker, må man innse at livet som forfatter til tider er ensomt, preget av egoisme og problematiske familieforhold (dersom man velger å tilhøre en familie). Man må innse at man ikke er verdensmester i å skrive, og at man faktisk alltid har noe å lære. Det handler mye om å lese hva andre har skrevet. Det handler også om å knytte an bånd til kolleger for å lese hverandres tekster, gi kritikk, diskutere, og lære av hverandre. En forfatterspire som tror at hans produksjoner vil bli best dersom han ikke lar seg influere av tidligere eller samtidige skribenter, tar som regel feil. Den som sier at han skriver upåvirket av andre forfattere, vet ikke hva han snakker om, sa Aksel Sandemose.

Jeg tror man må være forfatter selv (eller kunstner på et annet område) for å kunne forstå verdien av et slikt levesett. «Vanlige» mennesker, uten at jeg skal håne dem, ser kanskje ingen mening i mine bekjennelser. Personer som går til jobb daglig klokken åtte og kommer hjem klokken fire, og som hverken i sitt arbeid eller gjennom sine fritidssysler tenker nytt, besitter neppe (eller benytter ikke) den samme form for kreativitet som kunstnere, forskere og andre skapende mennesker. De fleste mennesker har egoistiske ambisjoner, ikke bare forfattere, men disse ligger gjerne på andre områder av livet. Den fotballkampen må sees; den bilen må kjøpes – billigst mulig; den personen skal få svi – koste hva det koste vil; jeg skal ha den jobben, om jeg så må arbeide dag og natt.

Det er mulig at man ikke kan bli yrkesforfatter uten å oppleve et kall. Mitt kall kom så sent som i 1996, og det ødela realfagskarakterene mine det skoleåret. Likevel følte jeg at det riktige hadde skjedd. Jeg bar på mange tanker, historier og ideer, og da jeg for første gang kunne sette dem ned på papiret, opplevde jeg en enorm tilfredsstillelse. Jeg tror ikke det kan forklares for folk flest, men betyr det egentlig noe? Denne teksten retter seg mot dem som er interessert i å lese om mine erfaringer og meninger, og den retter seg mot forfatterspirer – en betegnelse som neppe omfatter folk flest.

Stian M. Landgaard, 26. desember 1998

Facebook