Hopp til innhold

72

Publisert 72 kommentarer til Ayn Rand, arketypene og idealismen

For få dager siden ble jeg ferdig med Ayn Rands Atlas Shrugged. Det vil komme et innlegg om denne boken etterhvert. Den er jo, på tross av flere beundringsverdige kvaliteter, full av karakterer som ikke bare er typer, men polariserte arketyper: enten helter (eller i det minste mennesker i besittelse av korrekte filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker (eller i det minste mennesker i besittelse av perverse filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles usympatisk. Spectatia og jeg har i fellesskap gitt uttrykk for vår frustrasjon over denne bokens klisjépregede persongalleri, noe som fikk henne til å kaste boken i søpla og meg til å gi den en fem år lang pause.

Jeg husker nemlig en høstdag i 2004. En lørdag. Jeg fikk plutselig denne innskytelsen. Jeg ville lese Ayn Rands bøker, The Fountainhead (heretter TF) og Atlas Shrugged (heretter AS). Nå. Jeg måtte ha dem samme dag. Jeg dro derfor til biblioteket og lånte med meg de norske oversettelsene, hhv. Kildens utspring og De som beveger verden. Jeg leste førstnevnte, som hun publiserte i 1943, og som handler om den individualistiske arkitekten Howard Roark, i løpet av et par uker. Men da jeg skulle gå i gang med sistnevnte, som handler om den individualistiske jernbaneoverkikadoren Dagny Taggart, fikk jeg nok etter hundre sider. Jeg hadde allerede blitt mettet av arketypografien i den første murstenen og klarte ikke mer av dette. Interessant nok er det mange lesere, skal man dømme etter anmeldelser på Amazon og slikt, som liker TF, men ikke AS. På den annen side er det nok like mange eller flere som regner TF (600 sider) som et fint preludium til det uovertrufne hovedstykket AS (1100 sider).

Jeg har i ettertid innsett at jeg var sterkt påvirket av TF da jeg skrev Herrer i åndenes rike. Det var faktisk TF som gav meg ideen til et filosofisk trekantdrama, tre filosofier representert ved tre forskjellige personer, representert ved Nikolai Andersen, Richard Celius og Christian Winther.

The Fountainhead består av fire deler. Hver av delene er betitlet med en av fire viktige personer i boken, Peter Keating, Ellsworth Toohey, Gail Wynand og Howard Roark, og de personene representerer fire forskjellige "typer". Jeg vet ikke om det er Rand selv som har sagt det, men typene er "the man who couldn't be, and doesn't know it", "the man who couldn't be, and knows it", "the man who could have been" og "the man as he should be". Peter Keating er en ung arkitekt som prøver å oppnå suksess, men som mangler talent og selvtillit, og som lever på andres tjenester. Ellsworth Toohey er en spaltist som ikke besitter andre talenter enn evnen til å influere svakere mennesker, og han oppnår sin maktfølelse ved å indusere altruisme og skyldfølelse i dem, helt til deres ego og selvfølelse er brutt ned. Gail Wynand er en rik forretningsmann som besitter talent. Dette talentet bruker han dog ikke til å skape noe eget, men til å kontrollere massene ved hjelp av sin populistiske avis, ennskjønt han i sitt privatliv etterlever de "riktige" verdiene. Sluttelig er det hovedpersonen, Howard Roark, arkitekten som kun lever for seg selv og det han skaper, og som er likegyldig til hva andre mener.

Opprinnelig hadde jeg selv tenkt å ha en firedeling på samme måte, med fire deler og fire "typer". De fire personene, hvorav tre skulle være filosofistudenter, var ment å representere tre sentrale filosofer, tilfeldigvis de samme filosofene som de skrev sine master- og hovedfagsoppgaver om. Nikolai Andersen skulle da representere og skrive om Peter Wessel Zapffe. Etterhvert fant jeg ut at Zapffe ikke hadde noen helhetlig, original filosofi. Han var inspirert av Schopenhauer og en særdeles dyktig skribent, men ut over det kunne han ikke måle seg med de øvrige filosofene jeg skulle bruke: Immanuel Kant, Ayn Rand og Friedrich Nietzsche.

Dermed ble det filosofiske trekantdramaets roller besatt av Nikolai Andersen som kantianer, Richard Celius som randianer og Christian Winther som nietzscheaner. Boken ble ikke delt i tre konkrete deler etter mønster fra The Fountainhead, men selve grunntanken lignet. Boken skulle på idéplanet gjennomløpe en slags dialektisk prosess fra Kants altruisme via Rands "rasjonelle" egoisme og sluttelig ende opp i Nietzsches "sanne" "egoisme" (anførselstegnene antyder at disse begrepene ikke kan tas for gitt uten en lengre redegjørelse). På samme vis kan The Fountainhead sies å begynne med den talentløse altruisten (som innerst inne er egoist uten å vite det), fortsette til den kyniske altruisten (som innerst inne er egoist og vet det), gå gjennom den selvmotsigende egoisten og ende opp i den fullkomne egoisten.

Det er ingen filosofiske overraskelser i Rands litteratur. Det er ingen tvil om hvor sympatien hennes ligger, og hvor den kommer til å ligge fra begynnelse til slutt. Den randianske filosofien – objektivismen – presenteres hele tiden som ufeilbarlig, og som følge av det presenteres motparten alltid i et mildt sagt dårlig lys. De som forfekter sosialisme og altruisme, er skurker. De er krypende, smigrende, ondsinnede, depraverte, selvmotsigende, inkompetente tullinger. Det eneste de er i stand til, er å ødelegge for heltene, som alltid er høyreiste, slanke, elokvente, moralske og talentfulle arbeidsnarkomaner.

Hvis dette ligner på en tegneserie, er det ikke langt fra sannheten. Men Rand har et klart premiss for å skrive som hun gjør: Litteraturen skal anskueliggjøre virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er. At virkeligheten derfor er langt mer kompleks, kan ikke kunsten ta hensyn til. Rands formål med litteraturen er å portrettere den ideelle mannen (det er alltid en mann), og hennes univers må derfor organiseres på en slik måte at den ideelle mannen står i klart relieff. Verden består stort sett av snyltere, sosialister og irrasjonelle følelsesmennesker. De få selvbærende, rasjonelle egoistene som utgjør hennes heltegalleri, er underdogs, for det er skurkene som sitter i maktposisjon. Men heltene vil seire til slutt.

Friedrich Nietzsche
Friedrich Nietzsche

Rands styrke ligger ikke i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i hennes evne til å skape litterære situasjoner hvor hennes filosofi får komme til uttrykk på forskjellige måter. Men det er klart, Rand er ikke interessert i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i å demonstrere hvorfor hennes objektivisme er best. Opprinnelig tenkte jeg å gå en lignende vei med Nietzsche. Og der Rands ideal er den komplett rasjonelle mannen, er Nietzsches ideal overmennesket. Den kanskje klareste forskjellen på de randianske og nietzscheanske idealene er at Rands helt har samlet alle sine drifter under rasjonalitetens banner, mens Nietzsches overmenneske anerkjenner irrasjonalle viljer som en viktig drivkraft for å utrette noe. Der Rands helt er en typisk representant for handelsstanden, hvor prinsippet er: la oss være i fred, så skal vi la dere være i fred, er Nietzsches overmenneske mer av en aristokrat med makt til å sette seg igjennom, kanskje på bekostning av andre, men ikke nødvendigvis. Det de har tilfelles, er generøsitet mot det de setter høyt, og en mangel på skyldfølelse og selvofring over det de setter lavt.

Det sentrale spørsmålet som stilles i Herrer i åndenes rike, er: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet? Menneskelighet defineres ikke tydelig. De fleste vil tenke på det som medlidenhet og empati, og det er nok riktig i en viss forstand. Menneskelighet handler ikke om å ofre seg for andre, men om å forstå dem, se ting fra deres perspektiv. Når overmenneskespiren kaster vrak på de ordinære menneskene i sitt forsøk på å transcendere, og de ordinære menneskene kaster vrak på ham tilbake, blir han ensom. Og selv om ensomheten er attråverdig og nødvendig for alle store mennesker, har den sine grenser. Et overmenneske som blir overlatt fullstendig til seg selv, som står helt alene uten relasjoner overhodet, vil det virkelig kunne bli fornøyd? Eller vil det foretrekke å finne tilbake til de ordinære, stakkarslige, svake menneskene og leve blant dem isteden?

Ayn Rand

Ayn Rand i lykkelige tider

Ayn Rand løser denne problematikken gjennom å utstyre sine individualistiske helter med beundrere og meningsfeller som alltid dukker opp og redder heltene fra ensomheten. I Atlas Shrugged har heltene funnet seg en bortgjemt dal hvor de lever rasjonelt i perfekt harmoni med hverandre. I Herrer i åndenes rike prøver også jeg å forsyne overmenneskespiren Christian Winther med likesinnede, nemlig den tidligere nietzschestudenten Gabriel Eliassen og hans veileder, professor Eivind Falck, men ingen av disse er i stand til å yte Christian Winther det selskapet han savner.  Når han til slutt ender opp sammen med Siri Jacobsen, er det ikke hun som stiger opp i hans vidløftige overmenneskesfære, det er han som stiger ned i hennes opplyste folkelighet. Han godtar på et plan at den totale overmennesketilværelsen er for avsondret, og gir etter for sine menneskelige drifter. Det ville aldri en av Ayn Rands helter gjort, i hvert fall ikke John Galt fra Atlas Shrugged, det mest perfekte menneske på jord, mannen uten skyldfølelse og irrasjonalitet. Han ventet selvfølgelig hele livet på den perfekte kvinnen, som var like rasjonell som ham selv. Ayn Rand ville heller ikke kompromisse, men hun slet med bitterheten de siste par tiårene av sitt liv, og sa (ifølge Barbara Branden) flere ganger ting som: "John Galt wouldn't feel this. He would know how to handle it. I don't know."

Det er ikke rart at de fleste av oss velger å følge strømmen, ta én dag ad gangen, nøye oss med det lille vi får, og bite i det sure eplet fra tid til annen. Idealister lever de tyngste liv man kan tenke seg.

Facebook

32

Publisert 32 kommentarer til Dialoger fra årtusenskiftet

I 2000 kom det ut en liten bok ved navn Dialoger 3: Stemmeskifter på Tiden Norsk Forlag. Boken var Alf van der Hagens tredje samling dybdeintervjuer med toneangivende norske forfattere. I Dialoger 3 intervjuet han fem unge forfattere rundt de tredve om deres forfatterskap og væren i verden.

Jeg leste denne boken for noen år siden. Grunnen til at jeg har lest den igjen nå, er kanskje at Karl Ove Knausgård er en av forfatterne som intervjues. Han får selskap av Erlend Loe, Cathrine Grøndahl, Tore Renberg og Linn Ullmann. Disse menneskene, som nå er i slutten av tredveårene (Renberg) eller har tippet over i førtiårene, var den gangen bortimot ti år yngre.

Jeg har lest tre bøker av Knausgård, to av Renberg, én av Ullmann og kikket litt på et par av Loes bøker. Grøndahl, som er den eneste poeten i prosagården, har jeg ikke lest noe av. Av disse forfatterne er det desidert Knausgård som jeg føler det nærmeste slektskapet med, men jeg synes alle intervjuene hadde interessante innsikter å by på. De er interessante både som uttrykk for disse forfatternes oppfatninger om kunst og virkelighet, men også som daterte tidsdokumenter. Disse menneskene visste ikke noe om sin skjebne den gangen, så det er artig å lese intervjuene i lys av hva det er blitt av dem. For eksempel er det særdeles virkningsfullt å lese om den relativt ferske debutanten Knausgård anno 2000 i lys av den litterære stormesteren Knausgård anno 2009.

Artig også å se hvilke prosjekter som materialiserte seg, og hvilke som aldri forlot skisseplanet. Cathrine Grøndahl forteller at hun skriver på en diktsamling som heter Lovsang, og i 2003 kom faktisk diktsamlingen Lov§ang. Denne er forøvrig allerede utgått fra forlaget og kommer ikke igjen, hvilket sier litt om litteraturens samfunnsmessige forgjengelighet i våre dager. Tore Renberg og Karl Ove Knausgård snakker om et filmmanus de samarbeider om, men så langt har vi ikke sett noen film med dem to som manusforfattere.

Erlend Loe rundt årtusenskiftet

Jeg prøvde meg på Tatt av kvinnen for et tiår siden, men klarte ikke å bli hektet. Et par år senere leste jeg begynnelsen av Naiv. Super. Samme problemet. Erlend Loe virker som en intelligent mann og en reflektert forfatter, men det er noe med hans litterære tilnærming jeg ikke helt klarer å ta innover meg. Hans prosjekt synes å være en skildring av den moderne mannens tafatthet. Men ikke for å kritisere og reversere denne trenden. Snarere aksepterer han tingenes tilstand, ironiserer over den, finsliper den, maler den frem. I L reflekterer en gruppe unge menn på en sydhavsøy over det begredelige faktum at de er født for sent til å ha bygget landet. Uten å ha lest disse bøkene i deres helhet må jeg henfalle til spekulasjoner, så det får holde i denne omgang.

"Jeg går med store planer om å skrive en roman om kjærlighet mellom to menn som ikke er homofile. Vi får se." Det sier Tore Renberg, og tre år etter kom jo også Mannen som elsket Yngve. Renberg er ofte blitt kalt for en litteraturens gladgutt, noe han ikke er spesielt begeistret for, da han føler at det hviler en useriøsitetens aura over det. Men han har jo uttalt både titt og ofte hvor optimistisk han er på verdens vegne, og at vi lever i en god tid, litterært, intellektuelt, i det hele og det store. Da jeg leste Charlotte Isabel Hansen, fikk jeg et bestemt inntrykk av hvor Renberg var på vei. Det var en roman nesten fri for reelle motsetninger. Vi som lesere blir jo tydelig fortalt av den implisitte forfatteren at Jarle Klepp, som ung elitistisk student, er på feil spor, og at han kommer til å omfavne farskapet til lille Charlotte Isabel før romanen er omme. Omtrent samme vei har vel Tore Renberg beveget seg, fra å være en sortkledd akademiker med glattbarbert hode til å bli en kjærlig småbarnsfar med hår og huslån.

Tore Renberg rundt årtusenskiftet

Da jeg leste En god tid, Renbergs siste bok før dette intervjuet ble laget, tenkte jeg at Tore Renberg er en mann med perspektiver. Han skriver en roman om en "Tore Renberg" som sitter i 1926 og skriver en fremtidsroman om år 2000. Det er jo en unik måte å se samtiden på. Jeg synes kanskje ikke Renberg går veldig grundig til verks i sin samtidsanalyse, men han gjør i det minste et forsøk. Kanskje vil han bare skrive en litt sær kjærlighetsroman. I hvert fall er dette en Renberg som anerkjenner en grusomhet i bunn (hovedpersonen "Tore Renberg" blir nazist), men som aldri tillater seg å grave dypt i den. Og det er nok kanskje der gladguttstempelet stammer fra. Han vil ikke henge seg opp i fortiden og elendigheten, men stadig surfe videre i progressivitetens ånd.

Cathrine Grøndahl rundt årtusenskiftet

Felles for flere av forfatterne er imidlertid en oppgitthet over den samfunnsmessige utviklingen fra 70-tallet, da de var barn, og frem til 2000.  Det er vanskelig å samles rundt politiske standpunkter på venstresiden. Kapitalismen og markedskreftene har fått overtaket. Tore Renberg sier at forfatterne må være snille mot hverandre, og at aggresjonen må tas ut mot "de rike". Han foreslår å kidnappe Kjell Inge Røkke, stjele pengene hans og gi til noen som trenger dem. Cathrine Grøndahl vil "avskaffe kapitalismen med et pennestrøk". Erlend Loe kaller seg radikal på bunnen, men vil helst ikke delta i samfunnsdebatten med kronikker og uttalte standpunkter. Og Karl Ove Knausgård synes det er et problem at det ikke finnes noen venstreside i norsk politikk.

Denne orienteringen mot venstre synes å være selve adelsmerket for norske forfattere. Forakten for mennesker som er dyktige til å tjene penger, den underliggende antagelsen om at profitt alltid innebærer utnyttelse, og selvfølgelig ideen om at staten har et ansvar for absolutt alt. Mitt inntrykk er imidlertid at den ensidige venstrevridningen er blitt godt nyansert og pluralisert siden 2000. I dag har vi forfattere som, selv om de mener at de hører hjemme på venstresiden, leverer knallhard kritikk av venstrehegemoniet, eksempelvis Aslak Nore og Matias Faldbakken.

Linn Ullmann rundt årtusenskiftet

Linn Ullmann ser ut til å ha den mest unike bakgrunnen av de fem intervjuobjektene. Hun er oppvokst i USA, datter av Ingmar Bergman og Liv Ullmann, og identifiserer seg heller ikke så sterkt med sin generasjon. Hun ser kanskje på seg selv som en outsider, enda hun er godt befestet i norsk litterær offentlighet og har mange strenger å spille på, ikke minst i rollen som kulturjournalist før hun debuterte med Før du sovner i 1998. Boken i seg selv er ikke etter min mening så veldig banebrytende, sammenlignet med Ute av verden av samme årgang, men Ullmann og Knausgård turnerte land og strand rundt som en slags representater for noe nytt og spennende. På slutten av nittitallet var jo debutanter nærmest for popstjerner å regne, det ble snakket om en ny litteratur, noe også Knausgård nevner i intervjuet, mens det utpå 2000-tallet gikk inflasjon i debutanter, og den litterære offentlighet lot til å vende tilbake til det kjente og velprøvde, storkanonene Herbjørg Vassmo, Erik Fosnes Hansen, Dag Solstad og Jan Kjærstad, for å nevne noen.

Karl Ove Knausgård rundt årtusenskiftet

Knausgård er den forfatteren jeg har fulgt mest med på. Ute av verden gjorde stort inntrykk, og det samme har Min kamp gjort. Intervjuet fra 2000 får en annen valør nå i 2009, med tanke på Knausgårds egne antydninger i Min kamp 2 om at den dramatiske motoren i Ute av verden, hovedpersonens romantiske forhold til tretten år gamle Miriam, faktisk er basert på forfatterens virkelige erfaringer. Knausgård snakker mye om den infantile autoriteten, som representeres av en liksom-autoritær farsfigur som ikke lenger har noen rolle i vår tid. Dette temaet later til å gjennomsyre både Ute av verden og Min kamp, og det skinner også igjennom hos både Renberg og Loe, ideen om mannen som en skikkelse som har tapt terreng og autoritet de siste tredve årene. Hos Loe reduseres han til et lallende offer for en sterk kvinne (Tatt av kvinnen) eller gjør seg selv til et barn (Naiv. Super). Hos Renberg blir mannen en selvutslettende skapning hvis identitet er fullstendig definert av kvinnen, som har seilt opp som det dominerende kjønn (Matriarkat).

Cathrine Grøndahl er blant dem som reagerer på dette. Hun synes det er forbløffende at menn av hennes egen generasjon sitter fast i en variant av hore/madonna-dikotomien, nemlig en kvinne/ungpike-dikotomi, hvor den modne kvinnen blir triviell og uinteressant, mens det asymmetriske forholdet mellom en voksen mann og en ung pike blir romantisert og idealisert. Dette synes jo umiddelbart å være en konsekvens av at mannen ikke lenger nyter den samme autoritet over kvinnen som han tidligere gjorde. Istedenfor å være de moderne kjønnsrollene voksen velger den infantiliserte mannen en infantil partner, nettopp for å bevare en identitetsbefestende asymmetri.

Og de mannlige forfatterne ser heller ikke ut til å betrakte dette som noe moralsk problem, eller i hvert fall ikke et problem som litteraturen trenger å ta stilling til. Knausgård fremhever sogar, i likhet med sin hovedperson Henrik Vankel, trettenårige jenters skjønnhet og mener at den utvetydige moralismen som Grøndahl etterlyser, gjør litteraturen mindre og snevere. Linn Ullmann betrakter på sin side en roman som Vladimar Nabokovs Lolita som et grusomt og hjerterått portrett av et overgrep begått av en kynisk, manipulerende mann, mens det nok er mange - kanskje helst menn? - som ser en vakker og tragisk kjærlighetshistorie utspille seg der.

Uansett moralsk og litterært ståsted er Dialoger 3: Stemmeskifter en rik og mangslungen bok som det er verdt å få med seg. Hvorfor lages det ikke slikt i dag? Alf van der Hagen er muligens opptatt med Morgenbladet. Måtte noen andre ta over stafettpinnen.

Facebook

6

Publisert 6 kommentarer til «Jeg liker buffersonen DDR»

Fra Vagant kommer nok en tekst jeg har oversatt fra tysk. Denne gangen er det et intervju som Die Welt har gjort med den polske forfatteren Andrzej Stasiuk, kjent for den humoristiske reiseberetningen Dojczland med dens vittige skråblikk på både tyskere og polakker. Intervjuet handlet blant annet om Berlinmurens fall: 

En eller to uker senere fikk vi besøk fra byen, og vedkommende sa: «Muren er borte.» Vi reagerte som om det var noe helt naturlig, for den gangen var det stadig noe som tok slutt, og stadig noe nytt som begynte. Å ja, og vi hadde naturligvis ikke fjernsyn. Det mest berømte var jo fjernsynsbildene. Den tyske gjenforeningens ikonosfære gikk meg hus forbi.

Les resten av intervjuet hos Vagant.

Facebook

6

Publisert 6 kommentarer til Tiden og romanen

Både litteraturvitere og en del forfattere av fortellende prosa er kjent med det festlige fenomenet "tid" i tilknytning til romaner (eller annen fortellende prosa, men vanligvis romaner). Tid manifesterer seg på to ulike måter, hvorav bare én er tilgjengelig for leserens innsyn. Dette er fortellingens interne tid i kombinasjon med tekstens romlige utstrekning.

Fortellingens interne tid er det tidsrommet romanen spenner over. For eksempel kan en roman begynne på 1500-tallet og slutte tre hundre år senere (Orlando av Virginia Woolf), eller den kan strekke seg over én dag, for eksempel 16. juni 1904 (Ulysses av James Joyce). Riktignok kan tekstens interne tid forstås på flere forskjellige måter. Ute av verdenav Karl Ove Knausgård foregår i løpet av ca. fem dager på "nåtidsplanet", men har flashbacks som strekker seg over minst et par generasjoner. Dette kombinert med tekstens romlige utstrekning forteller oss hvor mye tekst som brukes til å beskrive et visst tidsrom. Man kan tenke seg en roman hvor ett sekund skildres over tyve sider, eller hvor tusen år unnagjøres på et avsnitt eller en setning.Den andre måten tid manifesterer seg på, er historisk-biografisk. Det handler om hvordan en forfatter som befinner seg i en bestemt tidsramme, forholder seg til romanens tidsramme, særlig hvor lang tid han bruker på å skrive en tekst som dekker et gitt tidsrom. Som forfatter synes jeg dette er veldig interessant.

Våren 2005 skrev jeg Herrer i åndenes rike. Jeg begynte 25. mars og var ferdig med førsteutkastet 27. juni, altså etter tre måneder. I løpet av den tiden beskrev jeg en intern romantid på knappe to år, fra 11. august 2003 til 14. mai 2005. Jeg brukte 600 sider, som ble kuttet ned til 462 i løpet av prosessen med forlaget.

Det interessante ved dette var at romanens tid aldri var mer enn halvannet år bak meg, og den tok raskt innpå meg, siden jeg skrev kronologisk. Da jeg avsluttet skrivningen, var romanens tid bare halvannen måned bak meg. I teorien kunne jeg ha skrevet forbi min egen tid. Jeg kunne ha sittet i juli 2005 og skrevet meg frem til november 2005. Og da jeg plottet romanen i slutten av mars 2005, opererte jeg allerede med en historie som skulle ende like før sommerferien samme år, altså et lite stykke inn i fremtiden.

Forskjellen er bare at et plot og en roman under arbeid kan man forandre på etterhvert som tiden skrider frem med sine uforutsette begivenheter, men det kan man ikke med en roman som er publisert. For eksempel kunne man tenke seg at jeg satt i mitt lønnkammer 1. juli 2005 og skrev at hovedpersonen reiste til Paris 1. november 2005 og vandret rundt i den fredelige bydelen Clichy-sous-Bois, så sendte jeg inn romanen, den ble antatt, og 1. oktober var deadline for å gjøre endringer. Når romanen da utkommer, vil den inneholde beskrivelser av Clichy-sous-Bois som faktisk er kontrafaktiske, all den stund det var voldsomme opptøyer i den bydelen i oktober og november 2005.

Fransk politi i Clichy-sous-Bois. (Foto: Stephane de Sakutin / AFP / Scanpix)
Fransk politi i Clichy-sous-Bois. (Foto: Stephane de Sakutin / AFP / Scanpix)

Men dette er vel essensielt sett ikke stort annerledes enn romanen fra 1920-tallet som beskriver et utopia uten krig og hungersnød i år 2000. En roman kan tillate seg å spekulere om både fortid (hvor fakta er kjent, innenfor rimelighetens grenser) og fremtid (hvor man bare kan felle spådommer, kvalifiserte eller ei).

Anakronismer er et av mine favorittema. I en viss forstand kan det kun kalles en sann anakronisme dersom man skriver om fortiden og bruker et begrep, en gjenstand eller en idé som ikke fantes på det tidspunktet. Altså vil jeg ikke kalle det en sann anakronisme dersom en roman fra 1970 omhandlende årene 1999-2003 kaller bjørnen i øst for Sovjetunionen og St. Petersburg for Leningrad. En roman som beskriver fremtiden, er allerede sci-fi og foregår i et alternativt univers, mens en roman som beskriver fortiden (dersom den har til hensikt å være historisk korrekt), er en historisk roman som må forholde seg til kjente faktaopplysninger. I den grad vi ikke har opplysninger, kan vi spekulere. Vanlig er det jo å skape fiktive hovedpersoner i en ellers historisk korrekt setting; det er ikke en anakronisme, det er bare en fiksjon. Anakronisme blir det først når man innfører historisk bundne personer, ting eller tanker inn i feil tidsrom, dersom Christopher Columbus dukker opp under den amerikanske revolusjonen eller George Washington har en seksløper i beltet.

Anakronismer er ikke alltid å forakte. Når man lar romanpersoner fra 1500-tallet snakke sammen, snakker de selvfølgelig ikke 1500-tallsspråk. De kan nok snakke "gammelmodig", konservativt riksmål, til nød slik man talte/skrev hertillands for 50-70 år siden, for det gir oss, leserne i 2009, en stemning av noe generisk gammelt, enten det er 1500-tallet, 1700-tallet eller 1800-tallet. Vikinger kan derimot snakke nynorsk, siden det gir assosiasjoner til norrønt.

Tilbake til romanskrivningen. Eller snarere til skrivningen om romanskrivningen. Jeg begynte med mitt nåværende prosjekt, Det absolutte nullpunkt, i januar 2007. Romanen er tenkt å foregå over ca. en måned sommeren 2006. Nå, i desember 2009, holder jeg fremdeles på. Og det er ironisk, når man tenker på Herrer i åndenes rike. Der brukte jeg tre måneder på å beskrive to år. Nå har jeg brukt tre år og har fremdeles ikke klart å beskrive én måned.

Ken Jensen, kjent (?) for å ha skrevet - under psevdonymet Richard Norton - den infamøse tekstsamlingen En syk mann og hans tanker, som jeg anmeldte her på bloggen i 2008, har også skrevet en rekke upubliserte manuskripter, deriblant Varulvens sanne ansikt (opprinnelig tittel var Den spedalskes forbannelse, men den spedalske kom i bakgrunnen i løpet av skrivningen, så tittelen ble endret), en roman han begynte på i 1993 og ble ferdig med i 2006. Han skrev selvsagt ikke jevnt og trutt, men i perioder. Frem til 1998 skrev han 60 sider (regnet i boksider), før han holdt opp i seks år, og skrev så resten, noe over 400 sider, på knappe tre år.

Det sies imidlertid at Lars Saabye Christensen brukte tyve år på Halvbroren.

Det interessante som kan oppstå når man bruker så lang tid på å skrive en roman, er nettopp anakronismer. Ja, tidens fremskritt kan faktisk velte et helt plot, avhengig av hvilken tid romanen er satt i. Halvbroren foregår over noen tiår, men er vel forskanset til en tidsepoke som går forut for Saabye Christensens arbeid med selve romanen. Varulvens sanne ansikt foregår i 1995. Altså begynte forfatteren på boken to år før den foregikk, men han hadde kanskje ikke tenkt på 1995 da. Da han skrev i 1994-1998, var han praktisk talt i romanens nåtid. Men da han fortsatte skrivningen i 2004, hadde han beveget seg hele ni år vekk fra romanens tid.

Hvilke konsekvenser får dette? Jo, først og fremst at forfatterens historisk-biografiske tidsramme etterhvert ikke sammenfaller med romanens tekstuelle tidsramme, og dermed blir hans referanseapparat annerledes enn det referanseapparatet som nødvendigvis må gjelde i romanen. I 1995 var mobiltelefoner relativt sjeldne, mens de var svært vanlige i 2004. Internet var det også få som hadde i 1995, mens det var viden utbredt i 2004.

Det ville ikke vært en streng anakronisme dersom alle romanpersonene hadde mobiltelefon og Internet i 1995, men det ville vært en parakronisme, et stilig begrep jeg plukket opp på Wikipedia, hvor det beskrives som "anything that appears in a temporal context in which, though not sufficiently out of place as to be impossible, is not normally found in that time period". Parakronismer kan være lettere å overse enn anakronismer. I dag ville vi funnet det merkelig om en person gikk seg bort i skogen og fikk panikk. Det er jo bare å ta opp mobilen og ringe noen. Teoretisk sett kunne man gjort det i 1995, men det ville vært langt mer usannsynlig at personen hadde mobiltelefon med seg. Uansett er det vanskelig å skildre ting slik de var noen år tilbake i tid, siden vår tid er så nær og så lik. Omtrent som de utallige fallgrubene ved å oversette fra svensk til norsk. Forskjellene kan ofte være ubetydelige, men pinlige feil kan oppstå når de ikke tas hensyn til. Hvis en person kjører en Mercedes i 1995, kjører han en modell som fantes i 1995, for eksempel av W202 C-Class, eller kom forfatteren i skade for å beskrive en modell av W211 E-Class?

Det er helt klart lettere dersom man fastsetter et bestemt år en gang i fortiden, for eksempel 1969, og så forblir dette året referanserammen, enten man bruker ett eller tyve år på å skrive boken. Det Ken Jensen har gjort, er jo faktisk å passere romanens tidsramme. Først foregikk boken hans i fremtiden, så i nåtiden, og til slutt i fortiden.

Jeg begynte som sagt å skrive Det absolutte nullpunkt i januar 2007. Jeg ville at romanen skulle foregå om sommeren, så sommeren 2006 ble valget, da det var den nærmeste sommeren. Sommeren 2007 befant seg i fremtiden, og jeg tenkte uansett at jeg nærmest var ferdig med boken når sommeren 2007 kom, og jeg ville jo ikke risikere å komme med kontrafaktiske beskrivelser.

Nå skriver jeg i desember 2009, og fortsatt handler romanen om sommeren 2006. Det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg skulle skrive noen ord om Al Gore og hans klimakorstog. Jeg innså at jeg ikke kan skrive som om mannen har vunnet fredsprisen og er blitt en helt for store deler av befolkningen. Han var selvsagt kjent i Norge i 2006, som tidligere visepresident under Clinton og taper av presidentvalget i 2000, men hvor godt kjente vi ham som klimageneral? An Inconvenient Truth ble første gang vist i mai 2006, men hadde først premiere i Norge 8. september. Hadde nordmenn noe forhold til filmen sommeren 2006? Dessuten sies det at Al Gore holder ca. 150 foredrag i året og håver inn 100.000 dollar for hvert av dem. Gjorde han det i 2006 også?

Jeg oppdaget en litt glup metode for å sjekke hvordan verdens tilstand var for noen år siden. Jeg gikk inn på artikkelen om Al Gore på engelsk Wikipedia (nei, jeg gjør ikke all min research der, fri og bevare) og trykket "history" øverst på siden. Der kunne jeg velge å se på siden slik den så ut før i tiden. Jeg valgte juni 2006. Fokuset var annerledes enn i desember 2009-artikkelen. Mye handlet om hvorvidt han ville stille til valg mot Bush i 2008. Det stod mye mindre om klimaproblematikken, men filmen hans var nevnt. Dessverre var det ingen informasjon om hvor mange foredrag han holdt i året, eller hvor stort honorar han tok. Oh well.

Moralen er i hvert fall: Skriv din roman i en fei hvis du vil unngå anakronismer. Tid er trøbbel.

Facebook

4

Publisert 4 kommentarer til Pædagog for store Børn: Om typediktning

Nå nylig skrev den eminente Birger Emanuelsen i en kommentar til blogginnlegget Min kamp 2:

Ditt kantede kategorimakeri er også kjernen til din største utfordring som forfatter. Du besitter akademisk tyngde og teknisk finesse; du er en svært dyktig håndverker, og det misunner jeg deg. I Herrer i åndenes rike har imidlertid dine karakterer dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger. Slik ender du opp med å skrive om mennesker med hovedegenskaper.

Og for snart tre år siden skrev han i en kommentar til Vampus anbefaler «Herrer i åndenes rike»:

Jeg er usikker på om anmelderne avfeier Winther [hovedpersonen i Herrer i åndenes rike, bloggred.anm.] som en «litterær svakhet», utelukkende på grunn av meningene han er en bærer av. Selv om jeg personlig ikke identifiserer meg med Winther, eller sympatiserer med handlingene og meningene hans, er grunnen til at han blir stående som et litterært konstruert produkt, og ikke en troverdig person, en annen. Det finnes flust med litterære skikkelser som verken vekker sympati eller identifiseringslyst, men som likevel er troverdige mennesker du har lyst til å lese mer om. Patrick Bateman (Am. Psycho), Jack Gladney (White Noise), Grenouille (Parfymen), Charlie Croker (A man in full), Henry Chinanski og Elling er alle eksempler på slike, jmf. min lesning.

Mitt problem med Winther (og de andre karakterene i «Herrer i åndenes rike») er enkelt nok at de ikke er troverdige personer, men flate figurer. Men så er også det å skape personer kanskje det vanskeligste ved forfattergjerningen. Helt personglig tror jeg Stian vil klare det bedre om hans romankarakterer diktes i sin helhet, og ikke kun er «reduserte» og tilpassede karakterer hentet fra det virkelige liv.:

Jeg håper at Emanuelsen vil utdype dette enda mer, men i mellomtiden synes jeg dette er en interessant problemstilling. Hva konstituerer troverdige skikkelser? Hva er litterære typer, og hvorfor er de utroverdige? Her om dagen kom jeg tilfeldigvis over en artikkel i Minerva, hvor jeg leste:

I Sult hadde Hamsun utlevert sin helts indre og ubevisste sjelsliv, drevet ham fra skanse til skanse i jakten på mat og berømmelse. I sitt litterære manifest gjør han denne avhørsmetodikken til standard:

Som moderne Psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den paakryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Luppe, og jeg vil netop med Forkærlighed undersøge de fineste Zittringer, jeg vil banke mig frem og lytte til hver sagte Lyd.”

I forlengelsen av dette avviser han typediktningen – realistenes, og særlig Ibsens, framstilling av karakterer med én herskende evne: hele skurker, hele helter. De tegnes uten nyanser for at de skal kunne representere begreper man kan diskutere med og ha praktisk nytte av, mener Hamsun. Slikt kan det ikke bli kunst av. Om Bjørnson sa Hamsun:

”Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde av Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmerett og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. (…) Han lægger Kundskap i Klumper indi sine Bøger, intet findes forlidet poetisk og intet for lidet æstetisk til at vrages. (…) Han er Pædagog for store Børn.”

Kilde: "Det var ikke galt da jeg skrev det", Nikolai Fjeld, Minerva 5. august 2009.

Er det her det ligger? Er jeg en pedagog for store barn, mens Birger etterlyser blodets hvisken og benpipenes bønn?

Jan Kjærstad

En annen vinkling på det hele er å trekke inn Jan Kjærstad, en forfatter som har klart det kunststykke å være avantgardedikter med klippekort i Bokklubben. Der har du en mann som ikke skriver troverdige karakterer, i Emanuelsens forstand. Se på Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren, Oppdageren), Alf I. Weber (Kongen av Europa) eller Odd Marius Walaker (Jeg er brødrene Walker). Disse muntre herrer er dypest sett variasjoner av én og samme karakter, som ikke ligner på noe troverdig menneske overhodet. De er postmoderne matriser som kan fylles ut med alle mulige predikater. Ingenting er umulig for noen av dem. Det vil si, det er ingenting Kjærstad ikke kunne ha skrevet om dem. Det er også derfor en lignende anklage er blitt rettet mot ham: Dine bøker er kjølig og kynisk oppkonstruerte, dine romankarakterer er ikke troverdige, ikke realistiske.

Sannsynligvis henger det sammen med hvilket premiss man har for sin skrivning. Kjærstad har selv uttalt at alle hans bøker, i hvert fall inkludert de bøkene jeg har nevnt, forsøker å besvare spørsmålet: Hva er et menneske? Han har selv uttrykt forakt for den psykologiske roman, og for skittenrealismens prosjekt om å beskrive ting slik de virkelig er. Kjærstads prosjekt er å utforske menneskets muligheter helt ut i grenseerfaringene, undersøke alskens sammenhenger i livet og verden. Hans hovedpersoner er kanskje det motsatte av snevre "typer", de kan kalles milevide "typer".

Knut Hamsun

Og hva er Hamsuns prosjekt? Jo, Løitnant Glahn (Pan), den navnløse omstreiferen (Sult) og Johan Nilsen Nagel (Mysterier) er alle sammen unge menn som er drevet til ekstremer i ulike situasjoner, og som herved fremviser menneskesinnets irrganger, irrasjonaliteter og uutgrunneligheter. Jeg er sikker på at Hamsuns karakterer ble regnet som utroverdige da bøkene utkom. Folk var vant til Ibsens realisme. Nå prises Hamsun som en psykens dypdykker, men han blir sannsynligvis fremdeles for "sær" for mange lesere, som liker at ting står på linje i litteraturen. Disse hovedpersonene er også varianter av Hamsuns romantiske heltetype, men de er uforutsigbare, selvmotsigende, umulig å definere endegyldig.

Ayn Rand

Kanskje den påståtte utroverdigheten som følge av "typer" henger sammen med at Herrer i åndenes rike er en idéroman? Tilfeldigvis leste jeg Ayn Rands The Fountainhead (Kildens utspring) noen måneder før jeg skrev den. Og de som har lest Rands litteratur, The Fountainhead eller Atlas Shrugged (De som beveger verden), vet at hennes persongalleri består av de mest polariserte arketyper man kan tenke seg: enten helter og deres akolytter, som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker og deres lakeier, som utelukkende fremstilles usympatisk. Rands formål er å skildre den ideelle mannen (det er alltid en mann), slik hun mener han skal være, og for å sette ham i klart og umiskjennelig relieff maner hun frem rundt ham et univers befolket av et kobbel karikaturer, talentløse sosialister og skyldbetyngede altruister. Det går selvfølgelig på bekostning av enhver relasjon til virkelighetens mennesker, som i overveiende grad er langt mer komplekse enn hun vil ha det til, men Ayn Rands uttalte premiss for litteraturen er jo også at den skal beskrive virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er.

Selv om jeg til en viss grad benytter meg av "typer" i Herrer i åndenes rike, tåler det neppe sammenligning med Rand. Som forfatter av en idéroman er jeg interessert i å inkarnere ideer. Man kunne selvfølgelig hatt en solipsistisk roman bestående av én ung, sint, forvirret mann som vandret rundt i Tromsøs gater og var sosialist og altruist det ene øyeblikket, kapitalist og egoist det neste, nietzscheaner på torsdag, kantianer på tirsdag og hedonist på lørdag (da hadde han forøvrig ikke skilt seg meget ut fra resten av befolkningen). Men jeg synes det blir langt mer action når konflikten ikke bare er intern, men også ekstern, når ideene inkarneres i ulike personer. I Herrer i åndenes rike har vi derfor tre unge menn, en jusstudent ved navn Richard Celius, og to filosofistudenter, Nikolai Andersen og hovedpersonen Christian Winther, og disse tre representerer tre sentrale filosofer, henholdsvis Ayn Rand, Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche.

Dermed er det duket for et filosofisk trekantdrama, med rollene besatt av Nikolai som kantianer, Richard som randianer og Christian som nietzscheaner. Det falt seg naturlig at Richard ikke kunne studere filosofi, da Ayn Rand vel kan regnes som ekskludert fra norske universiteter. Om det skyldes manglende kompetanse eller interesse hos de nåværende professorer, eller om Rands filosofi er så utvetydig politisk ukorrekt (Nietzsche kan man i det minste tolke inn i både tannløshet og uhyrlighet), vites ikke. Like naturlig var det at Richard og Christian skulle være venner, selv om vennskapet knaker kraftig i sammenføyningene, da Rand tidlig var inspirert av Nietzsche og nok hentet sin idé om den ideale mannen fra hans overmennesketanker. Senere ville hun benekte eller nedtone Nietzsches påvirkning, siden hun betrakter ham som en håpløs irrasjonalist, ennskjønt hun innrømmer ham kvaliteter som forfatter.

På den annen side har randianeren Richard absolutt ingen respekt for kantianeren Nikolai, noe som også gjenspeiler Rands oppfatning av Kants filosofi som tvers igjennom ond. Christian viser en tidlig interesse for Nikolai, slik Nietzsche garantert ble kjent med kantiansk filosofi i sin ungdom, men senere forkaster Nietzsche Kant som en feilslått moralfilosof, og på samme måte strides Christian og Nikolai om moralske spørsmål, noe som etterhvert får voldsomme og voldelige konsekvenser.

Når det veksler mellom opphetede diskusjoner, utroskap og fylleslagsmål mellom de ulike "typene", er ikke dette bare en illustrasjon på ren interessekonflikt. Det er også en dypere verdikonflikt. Disse menneskene er ikke bare i konflikt fordi de vil ting som kolliderer med hverandre, de er i konflikt fordi de har ulike verdensbilder. De mener å gjennomskue hverandres premisser og prøver å forklare hverandre hvor de andre tar feil. Personlig synes jeg dette er viktig, da det i dag er altfor lite premissdiskusjon, spesielt i politikken. Og sannsynligvis også i filosofien, i den grad filosofi diskuteres på et slikt plan overhodet.

Men kanskje litteraturen som estetikk lider under et slikt typegalleri? Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorvidt disse personene virker troverdige for andre enn meg selv. De som har lest boken eller har formeninger om dette, er velkommen til å gi sitt besyv med i laget.

Facebook