I romjulen for elleve år siden skrev jeg et slags essay om å være forfatter. Siden jeg aldri kan få nok av fortiden, av nostalgien og av historiske tekster, tenkte jeg at jeg skulle publisere denne, til vrede for nye lesere. Alt hører tross alt til i det korpus av litterære tekster som en dag vil bli mitt Nachlaß.
EN FORFATTERS BEKJENNELSER
Når jeg kommer over artikler og bøker med titler av typen Hvordan skrive en roman og Forfatter på en–to–tre, blir jeg skeptisk. Det er mange der ute som forsøker å fortelle deg hvordan du skal skrive. Felles for en del av dem er at de er dårlige forfattere. En god forfatter vet at man ikke kan lære noen å skrive skjønnlitteratur. Talent må komme innenfra, og det er ikke alle som besitter det. Typisk for hokus-pokus-metodene er at de baserer seg på at alle kan bli dyktig i faget. Slike metoder selger godt, for alle liker å høre at de faktisk har muligheten til å oppfylle sin store drøm.
Jeg har lest boken Om å skrive skjønnlitteratur (1997), redigert av Finn Øglænd og utgitt av Det Norske Samlaget. Da jeg først fikk øye på tittelen, tenkte jeg å lese kritisk gjennom den på jakt etter hokus-pokus-metoder. Til å begynne med trodde jeg at Finn Øglænd var av den typen forfatter som ikke kan skrive selv, og som derfor forsøker å livnære seg ved å fortelle andre hvordan de skal skrive. Slik var det heldigvis ikke. Boken bestod av en rekke tekster og essayer fra flere forfattere, og disse tok for seg problemstillinger omkring det å være forfatter og å skrive innenfor genrene roman, novelle og lyrikk. Spesielt interessant var en tekst av Gro Dahle: «Å sykle på språket». Anbefales!
Et velkjent uttrykk sier: «Those who can, do. Those who can’t, teach.» Er det slik det fungerer i forfatterstanden også? En vellykket forfatter ville i så fall utelukkende beskjeftige seg med det han kan best, nemlig å skrive. En mislykket forfatter, derimot, ville forsøke å lære andre hvordan de skal skrive, for det er det eneste han tror han er i stand til. Desto større grunn til å være skeptisk til slike.
Men rammer ikke jeg meg selv nå? Pretenderer jeg ikke i denne teksten at det er jeg som vet hvordan det er å være forfatter? Betyr ikke det at jeg forsøker å fortelle andre hvordan de skal skrive? Er jeg ikke da en dårlig forfatter (siden jeg ikke skriver romaner, noveller eller lyrikk, slik gode forfattere gjør)?
Jeg skal innrømme at jeg på det nåværende tidspunkt (1998) er fullstendig ukjent for litteratur-Norge. Hva må det nødvendigvis medføre? At jeg er en refusert og udugelig forfatter? Eller kanskje jeg ikke engang skriver skjønnlitteratur? Kanskje jeg simpelthen bare later som om jeg har peiling?
For det første: Jeg skriver selv. Jeg skriver på en roman og har skrevet flere noveller og dikt. Det er ikke snakk om et enormt antall tekster, men det er i det minste nok til at jeg velger å anse meg selv som forfatter. Forfatter er noe man velger å bli; det er et unikt levesett, ikke bare et yrke. Ingen forlag har refusert meg ennå; det skyldes at jeg ikke har sendt noe inn til vurdering.
For det annet: Jeg skal ikke fortelle noen hvordan de skal skrive. (Gro Dahle ramser opp en del fortellertekniske grep, som i og for seg er interessante å kunne, men som overhodet ikke skaper noen forfatter.) Jeg skal kun fortelle litt om egne erfaringer etter å ha skrevet noen hundre skjønnlitterære sider. (Ennå kan jeg ikke skryte av å ha tusentall sider på samvittigheten.)
For det tredje: Jeg forsøker ikke å gjøre meg selv til en autoritetsskikkelse i denne teksten. Jeg bærer mine bekjennelser med verdighet og legger dem herved frem til almen beskuelse.
Til den aspirerende forfatter har jeg satt opp følgende punkter som det kan være nyttig å tenke igjennom før man for alvor vier seg til skrivekunsten:
1) Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?
2) Føler du at du har tålmodighet nok til å lese de samme sidene om igjen og om igjen på jakt etter feil eller en mulighet for generelle forbedringer?
3) Føler du at du behersker språket – så vel skriftlig som muntlig?
4) Skriver du fordi du liker det, eller skriver du utelukkende for å tjene penger?
Hvis svaret er ja på de tre første, er du allerede godt på vei, men svaret på nummer fire er kanskje det mest fundamentale. Mange forfatterspirer tenker kun på utgivelse, berømmelse og penger. Dette fører ofte til at deres eventuelle talent blir bortsløst, for selv potensielt dyktige spirer må regne med å få sine første produksjoner refusert. Det regner jeg også med. Jeg er ikke noe mer enn en spire selv, med unntak av at jeg har skrevet ganske mye, og derfor må regnes som en moden spire.
Allerede har jeg erfart at det å være forfatter er en ensom ting. Man må være forberedt på å miste sin kjære, bli forhatt av sine venner og stemplet ufølsom av sin familie. Av denne grunn må man velge sine sosiale kontakter med omhu. Hvis man tidvis pleier omgang med folk som ikke forstår at man trenger fred iblant, at man ikke alltid kan stille opp ved arrangementer, at man ikke alltid kan beære sine medmennesker med sitt nærvær, risikerer man å gjøre seg til uvenn med disse. Faktisk kan man miste enkelte av sine venner for alltid. Fordi man stod på sitt og sa man var forfatter og måtte være alene for å skrive.
Det er et dilemma, men slik er det ikke bare for forfattere. Slik er det for alle som trenger mye tid til å være alene, til å tenke, til å gjøre ting på egen hånd. Vi blir ikke forstått av den generelle masse, som stort sett ikke klarer seg uten jevnlig sosial kontakt.
Man kan spørre seg: Er det verd å miste sine venner bare for forfatterskapets skyld?
Svaret ligger hos en selv. Personlig har jeg ikke mistet noen venner som følge av mine usosiale tendenser, men kontakten med dem er sterkt begrenset – ikke alltid til enkeltes tilfredsstillelse. Men hvis jeg skulle oppleve en lengre periode med enorm inspirasjon (sist gang var juli–august 1997), kommer jeg til å isolere meg fra omverdenen. Det vil ikke si at jeg ikke kan se og snakke med andre, men jeg kan komme til å unnlate å delta sosialt inntil inspirasjonsperioden er over. For når en forfatter opplever slike perioder i sitt liv, bør han til enhver tid være klar til å sette seg ned med PC-en eller pennen eller skrivemaskinen. Hvis hans venner ikke forstår at han må gjøre dette, forstår de heller ikke ham som menneske, og er derfor enten overfladiske personer og dårlige menneskekjennere eller kun fjerne bekjentskaper (som likevel ikke krever jevnlig sosial omgang). Disse vennene må man derfor tenke igjennom om man behøver. Folk er redd for å miste sine venner, men det er grunn til å tro at man alltid vil kunne finne likesinnede. Jeg har selv gjort det.
Det å skrive en tekst kan sammenlignes med å arbeide med et prosjekt. Å skrive en roman er et enormt prosjekt, omtrent som en hovedoppgave. En novelle er et mindre, men likevel viktig, foretagende. Om nødvendig, må man drive research, kontakte fagfolk og gjøre hva som helst for å maksimere verkets troverdighet og vitenskapelige dybde. Alt man skriver, er viktig for den videre utvikling av språk- og litteraturfølelsen – selv om det blir en dårlig tekst. Skriver ikke jeg denne teksten fordi jeg mangler inspirasjon til å skrive på min roman eller på en ny novelle? Kanskje. Men det er ikke bortkastet å skrive dette, for jeg utvikler meg i prosessen (om teksten bærer preg av det, er en annen sak).
En forfatter er avhengig av å følge sin inspirasjon og sitt egendefinerte levesett. Hvis han ikke gjør det, ender han opp som en middelmådig spire ute av stand til å skrive særlig mye eller ofte. Man bør alltid skrive når inspirasjonen er til stede. For ellers kan man gå glipp av et ypperlig resultat, enten det er en ny tekst man kunne ha begynt på, eller fortsettelsen på et prosjekt under utvikling. Men man kan ikke alltid vente på at inspirasjonen skal innfinne seg. Den kan ikke påkalles; den kan ikke styres; den kan ikke komme til bestemte tider på døgnet; den kan ikke ta hensyn til at man er opptatt med andre gjøremål. Derfor bør man av og til sette seg ned også når man er uinspirert, for å prøve å få ned noen ord. For å se hva man får ut av det. Hvis man ikke får til å skrive noe nytt, kan man se over sine tidligere produksjoner, forbedre dem eller lære av dem eller kanskje til og med la seg inspirere av dem.
Men alt dette får bli opp til hver og en. Som sagt, dette skal ikke være en tekst som forteller hvordan en forfatter skal leve; dette forteller bare om hva en forfatterspire muligens kommer til å oppleve dersom han forsøker seg på en profesjonell karriere.
Jeg tror at for å bli en god forfatter som skriver gode bøker, må man innse at livet som forfatter til tider er ensomt, preget av egoisme og problematiske familieforhold (dersom man velger å tilhøre en familie). Man må innse at man ikke er verdensmester i å skrive, og at man faktisk alltid har noe å lære. Det handler mye om å lese hva andre har skrevet. Det handler også om å knytte an bånd til kolleger for å lese hverandres tekster, gi kritikk, diskutere, og lære av hverandre. En forfatterspire som tror at hans produksjoner vil bli best dersom han ikke lar seg influere av tidligere eller samtidige skribenter, tar som regel feil. Den som sier at han skriver upåvirket av andre forfattere, vet ikke hva han snakker om, sa Aksel Sandemose.
Jeg tror man må være forfatter selv (eller kunstner på et annet område) for å kunne forstå verdien av et slikt levesett. «Vanlige» mennesker, uten at jeg skal håne dem, ser kanskje ingen mening i mine bekjennelser. Personer som går til jobb daglig klokken åtte og kommer hjem klokken fire, og som hverken i sitt arbeid eller gjennom sine fritidssysler tenker nytt, besitter neppe (eller benytter ikke) den samme form for kreativitet som kunstnere, forskere og andre skapende mennesker. De fleste mennesker har egoistiske ambisjoner, ikke bare forfattere, men disse ligger gjerne på andre områder av livet. Den fotballkampen må sees; den bilen må kjøpes – billigst mulig; den personen skal få svi – koste hva det koste vil; jeg skal ha den jobben, om jeg så må arbeide dag og natt.
Det er mulig at man ikke kan bli yrkesforfatter uten å oppleve et kall. Mitt kall kom så sent som i 1996, og det ødela realfagskarakterene mine det skoleåret. Likevel følte jeg at det riktige hadde skjedd. Jeg bar på mange tanker, historier og ideer, og da jeg for første gang kunne sette dem ned på papiret, opplevde jeg en enorm tilfredsstillelse. Jeg tror ikke det kan forklares for folk flest, men betyr det egentlig noe? Denne teksten retter seg mot dem som er interessert i å lese om mine erfaringer og meninger, og den retter seg mot forfatterspirer – en betegnelse som neppe omfatter folk flest.
Stian M. Landgaard, 26. desember 1998
Jeg husker nemlig en høstdag i 2004. En lørdag. Jeg fikk plutselig denne innskytelsen. Jeg ville lese Ayn Rands bøker, The Fountainhead (heretter TF) og Atlas Shrugged (heretter AS). Nå. Jeg måtte ha dem samme dag. Jeg dro derfor til biblioteket og lånte med meg de norske oversettelsene, hhv. Kildens utspring og De som beveger verden. Jeg leste førstnevnte, som hun publiserte i 1943, og som handler om den individualistiske arkitekten Howard Roark, i løpet av et par uker. Men da jeg skulle gå i gang med sistnevnte, som handler om den individualistiske jernbaneoverkikadoren Dagny Taggart, fikk jeg nok etter hundre sider. Jeg hadde allerede blitt mettet av arketypografien i den første murstenen og klarte ikke mer av dette. Interessant nok er det mange lesere, skal man dømme etter anmeldelser på Amazon og slikt, som liker TF, men ikke AS. På den annen side er det nok like mange eller flere som regner TF (600 sider) som et fint preludium til det uovertrufne hovedstykket AS (1100 sider).
The Fountainhead består av fire deler. Hver av delene er betitlet med en av fire viktige personer i boken, Peter Keating, Ellsworth Toohey, Gail Wynand og Howard Roark, og de personene representerer fire forskjellige "typer". Jeg vet ikke om det er Rand selv som har sagt det, men typene er "the man who couldn't be, and doesn't know it", "the man who couldn't be, and knows it", "the man who could have been" og "the man as he should be". Peter Keating er en ung arkitekt som prøver å oppnå suksess, men som mangler talent og selvtillit, og som lever på andres tjenester. Ellsworth Toohey er en spaltist som ikke besitter andre talenter enn evnen til å influere svakere mennesker, og han oppnår sin maktfølelse ved å indusere altruisme og skyldfølelse i dem, helt til deres ego og selvfølelse er brutt ned. Gail Wynand er en rik forretningsmann som besitter talent. Dette talentet bruker han dog ikke til å skape noe eget, men til å kontrollere massene ved hjelp av sin populistiske avis, ennskjønt han i sitt privatliv etterlever de "riktige" verdiene. Sluttelig er det hovedpersonen, Howard Roark, arkitekten som kun lever for seg selv og det han skaper, og som er likegyldig til hva andre mener.
I 2000 kom det ut en liten bok ved navn Dialoger 3: Stemmeskifter på Tiden Norsk Forlag. Boken var Alf van der Hagens tredje samling dybdeintervjuer med toneangivende norske forfattere. I Dialoger 3 intervjuet han fem unge forfattere rundt de tredve om deres forfatterskap og væren i verden.
Ken Jensen, kjent (?) for å ha skrevet - under psevdonymet Richard Norton - den infamøse tekstsamlingen En syk mann og hans tanker, som jeg 
Nå skriver jeg i desember 2009, og fortsatt handler romanen om sommeren 2006. Det ble plutselig veldig tydelig for meg da jeg skulle skrive noen ord om Al Gore og hans klimakorstog. Jeg innså at jeg ikke kan skrive som om mannen har vunnet fredsprisen og er blitt en helt for store deler av befolkningen. Han var selvsagt kjent i Norge i 2006, som tidligere visepresident under Clinton og taper av presidentvalget i 2000, men hvor godt kjente vi ham som klimageneral? An Inconvenient Truth ble første gang vist i mai 2006, men hadde først premiere i Norge 8. september. Hadde nordmenn noe forhold til filmen sommeren 2006? Dessuten sies det at Al Gore holder ca. 150 foredrag i året og håver inn 100.000 dollar for hvert av dem. Gjorde han det i 2006 også?