På sensommeren så jeg miniserien John Adams (2008), om livet til USAs andre president fra han var praktiserende advokat i Boston i 1770, til hans død i 1826. Jeg så ikke serien på NRK, fikk bare nyss om den der, og bestilte den på DVD. Umiddelbart er det litt vanskelig å forestille seg at en så amerikansk serie sendes på norsk TV, og da mener jeg ikke i betydningen Hollywood, men selve temaet. Hadde det enda vært en serie om den amerikanske revolusjon som sådan, som oppegående nordmenn trolig har en viss anelse om, men denne serien begrenser seg til John Adams (spilt av Paul Giamatti), en av de mindre kjente amerikanske presidentene. Han var ikke høy og staselig, slik forgjengeren George Washington eller etterfølgeren Thomas Jefferson var. Nei, John Adams var en liten, tykk, halvskallet Founding Father. Han spilte en viktig rolle i å få de tretten koloniene til å stemme for uavhengighet fra Storbritannia, og som president klarte han gjennom megen slit og møye å holde de to fremvoksende politiske leirene noenlunde sammen. Den ene fraksjonen mente at USA måtte regjeres av en sterk føderal makt, den andre ville gi mer makt til de enkelte statene, av frykt for å måtte bytte ett tyranni mot et annet, først en britisk konge, så en amerikansk president og en føderal kongress. "Why should I trade one tyrant 3000 miles away for 3000 tyrants one mile away?" som noen muligens uttrykte det (og som var vittig nok til å bli lagt i munnen på Mel Gibsons karakter i The Patriot (2000)).
Budsjett og CGI
John Adams er en informativ og lærerik serie. Vi sveiper innom de tradisjonelle milestenene, teselskapet i Boston, slaget ved Lexington, den kontinentale kongressens debatt om uavhengighet, John Adams' (u)diplomatiske opphold i Frankrike (fyren fornærmet stadig vekk det franske hoffet ved å mase om flere skip og mer penger), seieren ved Yorktown, Washingtons innsettelse som president, John Adams' overtagelse, kvasikrigen med Frankrike, innflyttingen i Det hvite hus i 1800, nederlaget ved valget samme år og en temmelig lang pensjonisttilværelse i Massachusetts før Adams endelig leverte inn parykken 4. juli 1826, på dagen femti år etter at kongressen godkjente (men ikke signerte, slik myten påstår) uavhengighetserklæringen.
Imidlertid er det svært mange av disse klassiske begivenhetene som dessverre ikke vises i serien, men bare omtales. Jeg hadde faktisk ventet å se minst ett solid slag mellom britiske styrker og amerikanske rebeller, men krigshandlingene er så godt som fraværende. En gang ser vi kanoner som står oppstilt, en annen gang tropper som marsjerer, en tredje gang en liten, varmblodig slagmark fylt av døde og sårede. Det kan argumenteres for at serien omhandler John Adams og derfor viser krigen fra hans perspektiv, og han var ikke personlig involvert i slagene. Men kameraet holder seg ikke slavisk til ham. Tidvis følger det hans familie, som strever med å holde gården ved like i hans fravær, og tidvis hopper det innom George Washington, som plasserer en rekke kanoner på høydene utenfor Boston og dermed truer britene til å forlate byen. Den faktiske evakueringen får vi ikke se, den bare refereres til i dialog. Senere, under kvasikrigen (the Quasi-War, som amerikanerne kaller den) med Frankrike, snakkes det om angrep på amerikanske skip og spørsmålet om man bør ruste opp hæren og marinen. Det snakkes, vi ser ingenting.
Akkurat dette forundrer meg litt. Den mest nærliggende tanken er budsjettbegrensninger. (TV-serier er nærmest garantert å måtte slite med to ting: dårlige effekter og totalt fravær av ordet "fuck".) I gamle dager, før CGI (computer-generated imagery) revolusjonerte filmindustrien, var det ekstremt kostbart å lage storslåtte scener, deriblant slagscener. Skulle slike scener virke realistiske, måtte de involvere et stort antall uniformerte statister, våpen, eksplosjoner og røyk. Den mektigste slagscenen noensinne (jeg har så langt ikke sett den, bare lest om den) er visstnok å finne i den sovjetrussiske filmatiseringen av Krig og fred (1968), av slaget ved Borodino i 1812, da Napoleon kjempet mot russiske tropper i nærheten av Moskva. 120.000 statister, hovedsakelig fra Den røde armé, deltok. Filmen kostet forøvrig, justert for inflasjon, 700 millioner dollar å lage, noe som er mer enn dobbelt så mye som kostnadene for den dyreste filmen laget i Hollywood, Pirates of the Caribbean: At World's End (2007). I dag ville ingen finne på å sette 120.000 statister foran et kamera. Nei, i dag tar man kanskje 100-200 mennesker, filmer dem, kopierer dem digitalt og plasserer dem et annet sted på skjermbildet. Dermed har man 400 mennesker. Så gjentar man prosessen helt til man har ønsket antall. Flere av scenene i John Adams ble laget slik, blant annet der hvor George Washington går ut på balkongen etter å ha blitt tatt i ed som USAs første president. En menneskemengde på tusener hyller ham, men egentlig var det bare åtti personer ute på den store plassen, og de ble ikke bare kopiert, de skiftet litt på kostymet, plukket opp et barn eller et redskap, og så flyttet de seg noen meter og ble filmet på nytt, osv., osv.
John Adams og George Washington på balkongen ved presidentinnvielsen.
Det som også er så fantastisk med dagens CGI, er at man kan vise bakgrunner som før ikke var mulig. Eller hvis det var mulig, så det fake ut. Man brukte matte painting, som består i å male en bakgrunn på glass og integrere denne bakgrunnen med det ekte settet i forgrunnen. Tenk på den siste scenen i Raiders of the Lost Ark (1981), hvor arken plasseres i en enorm lagerbygning. Hele bakgrunnen er matte painting, kun forgrunnen er ekte. Ulempen med matte painting er at det fort ser urealistisk ut, og i hvert fall hvis man prøver å klippe og lime mattes i hverandre, som når Moses deler Rødehavet i The Ten Commandments (1956). Hver eneste bølge er en matte, og det ser ikke ekte ut. Har man derimot sett tegnefilmen The Prince of Egypt (1998), har man sett den definitive (om enn tegnede) versjonen av Rødehavets deling. John Adams er laget i CGIs gullalder og har utnyttet det til fulle. Man ser John Adams gå gjennom Boston havn, og i bakgrunnen er det en hel rekke fullriggere. De duver varlig på bølgene, og seilene blafrer i vinden. Forgrunnen er ekte, bakgrunnen er CGI. For det smarte filmskapere har skjønt, er at CGI ikke er realistisk nok til å lage forgrunner, enn så lenge. Det er minst én scene i Titanic (1997) som er fullstendig CGI, der hvor kameraet flyr over skorstenene og bakover, slik at vi ser hele skipet stime avsted. Selv om det ser bra ut, og i 1997 så det virkelig bra ut, fornemmer man digitale bølger og kanskje digitale mennesker når man ser på filmen med et blasert øye.
Historisk autentisitet
Det er flere storslåtte scener i John Adams, men de er vanligvis low-key, med unntak av et par folkemengder. Ofte er det bare en bakgrunn man såvidt får med seg, men nok til at man sitter igjen med følelsen av at dette foregikk virkelig der, i det 18. århundre. I litt eldre filmer måtte man gjerne forsake bakgrunner, så lenge ikke den evige naturen selv kunne danne bakgrunn. Typisk for filmer fra gamle New York eller London er at man får se helten vandre i et lite utsnitt av en gate, hvor man har plassert noen mennesker i tidsriktige klær, kanskje en hest og vogn eller veteranbil. For hvis kameraet går for høyt, ser man plutselig en TV-antenne, og går det for langt til siden, dukker kanskje et neonskilt opp. Karl Johan-scenen i begynnelsen av Max Manus (2008), med en lang rekke marsjerende tyske soldater, er briljant. Her var filmskaperne i den heldige posisjon at Karl Johan, Nationaltheateret og Slottet i stor grad er uforandret fra 1940. Man har bare måttet fikse fasadene på de nærmeste bygningene litt. Kameraet følger Max Manus og Kolbein Lauring til de møter Gunnar Sønsteby, og så snur kameraet seg etter dem når de går videre østover Karl Johan, og der kommer Stortinget inn i kameravinkelen, med naziflagget vaiende og Deutschland siegt an allen Fronten i store bokstaver over fasaden. Imponerende. Denne scenen hensetter oss ettertrykkelig i Oslo anno 1940, nettopp ved å vise oss at selv det som først var bak kamera, nemlig Stortinget, også befinner seg i 1940. Et triks, selvfølgelig, siden vi faktisk er i 2008, men illusjonen blir langt sterkere når vi nærmest får et panorama av Karl Johan slik gaten fortonet seg for snart sytti år siden.
Sønsteby, Lauring og Manus. Plankegjerdet bak til venstre skjuler muligens en Narvesen-kiosk jeg synes å huske stod der.
Panoramaer taler høyere enn smale scener, men selv smale scener taler høyere enn dialog. I bunn og grunn snakkes det for mye i John Adams, på bekostning av å vise noen av de magnifikke hendelsene som formet en nasjon. De kunne for eksempel ha vist general Cornwallis' overgivelse til Washington ved Yorktown, slik at vi fikk et solid glimt av de to armeene i rødt og blått. Det er omtrent bare Washington selv som spankulerer rundt i blå uniform i denne serien, før han trekker i sorte klær og gjør president av seg. De kunne også ha vist begivenhetene der John Adams og flere andre møtte en britisk delegasjon og undertegnet Parisavtalen, som gjorde formelt slutt på krigen og etablerte visse plikter og rettigheter for begge stater. I serien avsluttes bare en episode med at Adams skal avsted til Paris for å gjøre dette. I neste episode er han allerede tilbake i Amerika.
Store deler av seriens 500 minutter benyttes til å utforske forholdet mellom John og hans kone Abigail. Man kan sikkert lett tenke seg at de lange og tidvis sentimentale familiescenene er med for å tilfredsstille det kvinnelige publikum, i tilfelle de skulle gå lei av å se menn i parykk og knebukser stå og diskutere utdatert politikk i timevis, men faktum er at Abigail Adams (spilt av Laura Linney) var sin ektemanns viktigste rådgiver og samtalepartner om alt fra jus til politikk til filosofi og mer hjemlige forhold. I alle tilfelle er ikke serien så episk som man kunne forvente, siden den fokuserer på én mann, én familie, på de nære samtaler mellom venner og fiender, fremfor å presentere historien på bredt lerret, med mange kutt til de forskjellige viktige begivenhetene jeg har nevnt. Men så heter også miniserien John Adams og ikke The Birth and Infancy of the United States.
Politisk vs. historisk korrekthet
Vil man se slagscener fra det 18. århundre, kan det være verdt å ta en kikk på tidligere nevnte The Patriot, hvor Mel Gibson spiller fiktive Benjamin Martin, plantasjeeier fra South Carolina, enkemann og far til syv barn (like mange som katolske Mel Gibson selv hadde satt til jammerdalen). Gibson spiller Rambos tipptippoldefar, som egenhendig kastet Nazi-England ut av Amerika, kun ved hjelp av en særdeles treffsikker muskett, en tomahawk, et par døde sønner, og en galleonlast av sinne.
Benjamin Martin avgjør krigen med et anakronistisk Betsy Ross-flagg.
The Patriot er et godt eksempel på en film som var tilstrekkelig finansiert til å kunne være historisk korrekt, men som valgte å være politisk korrekt isteden. For det første, negerslavene på Benjamin Martins sørstatsplantasje anno 1776 er ikke slaver, men frie menn. Her taler vi progressivitet. Selvfølgelig kan ikke hovedpersonen, eller i det minste personen manuskriptet vil ha oss til å sympatisere med (det manusforfattere kaller "the center of good"), holde slaver. På 1980-tallet, da film og TV fremdeles var langt på vei forskånet for politisk korrekthet, kunne man godt oppfatte Patrick Swayze (RIP) som en likanes kar i miniserien North and South (1985), enda hans karakter, Orry Main, holdt slaver og ikke var direkte ivrig etter å frigi dem. I 2000 var dette blitt en umulighet, så Mel Gibson hverken holder slaver eller trenger å forholde seg til slaveriet. Han er bare ute etter å sparke de dumme, hovmodige, brutale rødjakkene over Atlanterhavet tilbake dit de kom fra.
I filmer og serier satt i den amerikanske borgerkrigen, hvor slaveriet derimot var Saken med stor S, kan man observere en interessant filmhistorisk endring de siste 20-25 årene. Det er spesielt tydelig i bruken av ordet nigger.
Den nevnte serien North and South (Book I & II, som er de eneste verdt å nevne), satt i tiden før og under borgerkrigen, fra rundt 1840 til 1865, fremviser en rimelig sjablonmessig katalog av onde og gode mennesker. De onde er kun opptatt av egen vinning, de forakter sin familie, og de er hardbarkede rasister. David Carradine (RIP) og Philip Casnoff, som spiller henholdsvis Justin La Motte og Elkanah Bent, bruker villig vekk ordet nigger, noe som tydeliggjør at det slett ikke var noe pent ord i 1985, men som like mye tydeliggjør den reelle ordbruken til en arrogant, rasistisk sørstatsmann i 1860. Karakterene er med andre ord fremstilt historisk korrekt, om enn sjablonmessig sådan.
Justin La Motte i midten, flankert av kadettene Elkanah Bent, George Hazard og Orry Main. Bare de to kjekke herrene ytterst til høyre, Hazard fra nordstatene og Main fra sørstatene, er gode. De to med sleske smil sier "nigger" i eningen.
De gode er opptatt av familien, de er i stand til å elske, de er uselviske, og de behandler slavene som likeverdige. Men selv "gode" slaveeiere kan finne på å si nigger når de virkelig blir forbannet. Patrick Swayzes karakter skriker det én gang ut til en fanatisk abolisjonist (spilt av Kirsty Alley). Ordet blir faktisk også uttalt av en oppblåst, litt dum, men ikke ond sørstatsaristokrat, i dets mer nøytrale betydning, som betegnelse på en slave, "my nigger Grady". Denne nøytrale bruken av nigger er nå så utdatert at dagens seere har vanskelig for å forestille seg at det noensinne kan ha vært slik, og TV-serien tilføres dermed en nærmest nifs realisme for vestlige mennesker fra det 21. århundre, som generelt er livredde for å bruke et skjevt ord om ikke-hvite raser. En person som gjør det, må følgelig være entydig ond, men denne sørstatsaristokraten er nettopp ikke fremstilt som ond. En umulig kombinasjon i dag.
På det hypersensitive nittitallet ble nigger totalforbudt på TV, og i USA forekommer ordet kun under høye aldersgrenser på det store lerretet, ennskjønt det selvfølgelig utelukkende er onde personer som bruker det (med mindre personen selv er sort eller heter Quentin Tarantino).
I filmen Glory (1989) følger vi det berømte regimentet 54th Massachusetts, som tradisjonelt regnes som det første sorte infanteriregimentet som ble opprettet under borgerkrigen (vel å merke under ledelse av hvite offiserer). Her er det for det meste Denzel Washingtons bitre og farverike karakter Trip som slenger rundt seg med nigger-ordet, men siden han selv er sort, er det ikke fullt så kontroversielt. Det er noen hvite nordstatssoldater som også bruker ordet et par ganger, men de er bipersoner som får disse replikkene for å illustrere at rasismen var sterk også i nord. Likevel er det tydelig at vi ikke har forlatt 80-tallet ennå. Den ene gangen den gode oberst Robert Gould Shaw, spilt av Matthew Broderick, bruker ordet, er når han går til angrep på en kvartermester som hevder han ikke har forsyninger til regimentet hans. "Not for niggers you don't," sier oberst Shaw og raserer kvartermesterens kontor.
Oberst Shaw sier "nigger" for første og eneste gang i sitt korte abolisjonistliv.
"Negro" pleide å være et nøytralt ord og ble brukt i offisielle sammenhenger helt frem til 1950-60-tallet, men er ikke politisk korrekt i USA i dag. (Omtrent slik man har forsøkt å diskreditere bruken av "neger" på norsk.) I historiske filmer er det imidlertid akseptabelt, det vil si, de "gode" kan bruke ordet uten at det får negative konsekvenser for deres karakter. Skal man være virkelig slem i en TV-serie/familiefilm laget på 1990-tallet, sier man "darkie", gjerne oversatt som svarting. (Fra rundt 1990 kunne ikke engang Satan selv ta ordet nigger i sin munn.)
Gettysburg (1993) er en over fire timer lang film som egentlig skulle være en miniserie, men som ble klippet for kino da produsent Ted Turner skjønte hvilket formidabelt materiale han hadde finansiert. Denne filmen, som omhandler noen få julidager i 1863 og skildrer det mer eller mindre berømte slaget ved Gettysburg, skifter perspektiv mellom nordstats- og sørstatssiden. Denne filmen er nyansert. Ingen er direkte onde, alle har sin sak de tror på, med gode (for dem) grunner. Ordet "negro" forekommer hver gang det er relevant å snakke om den mørke rase, og når en sørstatsgeneral skal uttrykke frustrasjon over krigens gang, klager han over "darkies". Tidene har endret seg; han hadde kanskje brukt n-ordet dersom filmen var laget noen år tidligere, men da ville vi igjen risikert å havne i god/ond-land.
Noen av sørstatsoffiserene som opptrer i Gettysburg. De er
naturligvis ikke rasister, bare gentlemen av den gamle skolen.
Som en digresjon kan jeg jo nevne at det er en utakknemlig oppgave å lage film om nordstatene og sørstatene, forutsatt at man vil forsøke å fremstille begge sider relativt nyansert. Mange sørstatsfolk av i dag er stolt av sin "Southern heritage", selv om de mener slaveriet var et onde som måtte bort. Man kan ikke like godt lage en film hvor alle sørstatsfolk er onde rasister og alle nordstatsfolk gode antirasister (tenk på alle boikottaksjonene og saksøkningene!), så hva gjør man? Glory velger å ignorere sørstatssiden og konsentrerer seg kun om nordsstatssiden (det er selvfølgelig greit å vise at noen nordstatsfolk var råtne epler, så lenge man ikke dømmer en hel "gruppe").
I Gettysburg er de fleste karakterene på begge sider edle, verdige og pratsomme. Nordstatssiden og sørstatssiden får omtrent like mye skjermtid, og vi innvies i begge leires syn på krigen, oppdatert for moderne sensibiliteter. Ingen sørstatsmenn sier rett ut at de kjemper for slaveriet; nei, de kjemper mot føderal kontroll over deres hjemstat (i 1863 var USA langt mer regionalisert enn i dag, og en person fra Virginia var først og fremst virginianer, dernest amerikaner), og de mener at slaveriet vil dø ut av seg selv før eller siden. Nordstatsfolkene snakker derimot ivrig om nødvendigheten av å frigjøre slavene, og vi moderne seere imponeres selvfølgelig av dette progressive og inkluderende menneskesynet, selv om de fleste av dem egentlig var mest opptatt av å bevare unionen og unngå balkanisering av Nordamerika. I North and South fra det "politisk korrekt"-naive 80-tallet er det sørstatsmenn som våger seg frempå med fraser som "the supremacy of the white race", men en så ladet uttalelse kunne selvfølgelig bare legges i munnen på seriens superskurk, Justin La Motte.
I oppfølgeren til Gettysburg, den mindre kjente, mindre vellykkede og mindre publikumsvennlige Gods and Generals (2003), også produsert av Ted Turner, er det en ung nordstatsoffiser, spilt av C. Thomas Howell, som snakker om "darkies", sannsynligvis ment som en nøytral betegnelse, og blir irettesatt av sin eldre bror og overordnede, Joshua L. Chamberlain, spilt av Jeff Daniels: "Don't call Negroes darkies; that's a patronizing expression from which we must free ourselves". Nå lyder dette svært moderne, typisk det 21. århundres favorisering av politisk korrekt fremfor historisk korrekt, men Joshua L. Chamberlain kom fra Maine og var nok abolisjonist på sin hals. (Det er et smart trekk å hente sine gode nordstatsmenn fra New England, for det var der abolisjonismen stod sterkest.) Men skulle filmskaperne vært totalt politisk korrekte, burde de heller ha brukt replikken "don't call our African-American brothers darkies or Negroes, you ignorant Honky; those expressions make you sound like the racist rednecks we're fighting, and you should be darned proud if you have a daughter who wants to marry interracially", men det er vel stadig noen tiår til vi er kommet så langt.
Sersjant Chamberlain og oberstløytnant Chamberlain diskuterer
hvorvidt det er politisk korrekt å vaske en skitten uniform.
I neste episode av denne høyst interessante og relevante bloggposten skal jeg kanskje gå The Patriot og Mel Gibsons Pre-Rambo nærmere etter i usømmelighetene og sannsynligvis trekke inn flere filmer fra andre tidsepoker, fullstendig idiosynkratisk utvalgt, selvsagt.
Nå har jeg nettopp lagt på nett det første oversetteroppdraget jeg hadde for tidsskriftet Vagant, et intervju med den tyske filosofen Peter Sloterdijk, omhandlende hans siste bok, Du mußt dein Leben ändern. Intervjuet ble publisert i papirutgaven nr. 1 2009, men i våre dager må det jo innrømmes at nettversjoner er langt mer tilgjengelige og ikke minst varigere (kanskje?), så her ligger det: "Du må endre ditt liv".
Jeg har fulgt Karl Ove Knausgård siden 1999, året min daværende kvinne kjøpte Ute av verden, som utkom høsten 1998. Jeg leste intervjuer og anmeldelser av den unge, smilende sørlendingen som hadde gjort slik suksess med sin debutroman, Kritikerprisen sogar, som første debutant, bortimot 800 sider, og ikke minst med en naken ungpike på coveret. Slike bilder får riktignok enkelte moralister til å spy ut innvollene i vemmelse, blåse i dommedagsbasunene og stemple vederstyggeligheten som pedofili, barnevoldtekt, hvitt slaveri, osv., men for oss normale var derimot bildet ... det er et engelsk ord for det ... alluring. Forlokkende? Og baksideteksten fortalte jo om 26 år gamle Henrik Vankel, lærervikar som forelsker seg i sin 13 år gamle elev, Miriam. Forlokkende? Ja, så absolutt. Lolita-temaet hadde fått en ny homage.
Slik ble det egentlig ikke, noe jeg snakket om i innlegget "
Så kom Min kamp høsten 2009. Foreløbig er bare første bind ute. Romanen består nemlig av totalt seks bind, to til kommer i høst, de tre siste til våren, ifølge forlaget. 