| 98 sider. 56.400 ord. Jeg antar jeg er over halvveis i min neste roman. Hvilket vil si at det ferdige produktet kan ligge på 180 sider. Eller 360 boksider. (Dette kan selvsagt være way off the chart.)
Jeg har nesten 11 sider med synopsis som ikke er blitt omskrevet til romantekst. Det vil sannsynligvis ta meg enda noen måneder å gjøre dette. I sommer skal jeg arbeide heltid i min edle bokhandel, men hvis jeg likevel får skrevet innimellom, håper jeg å ha førsteutkastet klart på høsten. Min skrivesituasjon for tiden er at jeg skriver lite eller ingenting fem dager i uken, mens de resterende to dagene får jeg liret av meg noen sider. Det er tilsynelatende helt vilkårlig hvilke dager dette er. Jeg mistenker at jeg må ha de fem andre dagene på meg til å tenke og bedrive research. Derfor skal jeg ikke si så mye om skrivning nå, men mer om tenkning og research. Tenke er en viktigere faktor enn man skulle tro. Jeg vet ikke hvordan det er med andre forfattere, eller hvordan det forholder seg med andre typer litteratur, men jeg kan ikke skrive ustanselig blindt på en tekst. Det vil si, jeg kan skrive blindt i korte perioder, bare la inspirasjonen omfavne meg og la manuset ta uforutsigbare retninger. Men så må jeg tilbake til planleggingsstadiet igjen. Tenke, tenke, tenke. Føre dialog med mine romanpersoner mens jeg går lange turer eller ligger i sengen. Plutselig få en impuls, en idé, enten fra eget hode eller fra omgivelsene, som jeg da må forfølge i tankene for å se om den kan brukes i romanen. Dessuten er det viktig å hele tiden tenke på hvordan man skal angripe stoffet. Jeg tilhører i hvert fall den leserskaren som fort blir utålmodig av konvensjonell historiefortelling. Altså hvor side opp og side ned fylles med rene beskrivelser av hva hovedpersonen gjør og sier: Jonas tok en taxi. Jonas gikk ut av taxien. Jonas møtte Nina. "Hei." "Hei." "Vært på mordåstedet?" "Ikke ennå, men jeg tenkte meg dit snart." "Bra, da kan vi slå følge." "Bra," sa hun og så på ham over mascaraen. Jonas og Nina tok en ny taxi. Jonas og Nina gikk ut av taxien. Jonas og Nina lette etter spor på åstedet. Jonas og Nina gikk for å knulle i en bakgate. Ja, man kan bli hautoillat av mindre. Det jeg liker, er bøker hvor slik handling alternerer med refleksjoner, og hvor den rene fortellerformen tidvis erstattes av for eksempel et brev hvor vi møter et helt annet perspektiv. Når jeg tenker, er det slike ting jeg tenker på. For jeg vet jo hva som skal skje videre i romanen, jeg har jo skrevet synopsis. Problemet ligger ikke i å vite hvilken vei handlingen skal gå, men i å vite om man skal følge den veien til fots, til hest, på trehjulssykkel, hinkende, krypende, baklengs, på stylter eller etterfulgt av fanden og hans oldemor. Det finnes praktisk talt ingen grenser for hvordan en historie blir fortalt, men det krever mye lesning og mye tenkning, i tillegg til mye skrivning, før man får på plass noen av disse hvordanene. Bedrive research er et tveegget sverd. Jonathan Franzen, hvis essaysamling Å være alene jeg leser for tiden, skriver at han først finner på masse ting, og så gjør han research for å få fakta til å stemme. Ja, jeg skal faktisk sitere det han skriver (og jeg innså nå at akkurat dette ikke står i essaysamlingen; han sa det i et intervju):
Jeg er nok av den motsatte typen. Jeg gjør ikke all research først, men jeg gjør litt først og det meste underveis -- ikke etterpå. Den viktigste motsetningen mellom ham og meg er imidlertid at hvis det fantes en liten "snag" som ville ha umuliggjort mitt scenario, ville jeg definitivt hatt lyst til å vite om den, for enten å fikse det eller endre hele scenarioet. Og "do justice to it"? Da mener han vel enten 1) sørge for at alt i romanen stemmer overens med virkeligheten, eller 2) prøve å inkludere i boken alle de interessante detaljene om initial public offerings han har oppdaget. Problemet med 1 er kanskje at alle disse faktaene dreper noe av hans fantasi, mens problemet med 2 er at det blir kjedelig for leseren å vite alt mulig om IPO, selv det som ikke er relevant for historien. Jeg skal vente med 1 og heller svare på 2 nå: Det er en feilslutning å tenke at man må "do justice to it" ved å inkludere all informasjon, uansett hvor relevant eller irrelevant den måtte være, i boken. Jeg tillater meg å bruke et eksempel fra noe en forfatterspirevenn skrev rundt 1995:
Men for å "do justice to" forfatteren – slik så passasjen ut i 2007:
Etter mitt syn er det ingen grunn til at leseren må bli fortalt at Denver er hovedstaden i Colorado og hovedsete i Denver county, mens Castle Rock er hovedsete i Douglas county, osv. Men forfatteren må (bør) vite det. Han "does justice to" informasjonen ved ikke å fucke opp, for eksempel ved ikke å skrive at "Sacramento-politiet fra nabocountyet kjeftet sheriff Baker og hans menn huden full". Den gode måten å bruke research på er å ha gjort den og la den ligge til grunn når man skriver, for da vil den uvilkårlig "skinne igjennom" der hvor den er relevant. Den edukaterte leser som leser Haiene, vet at Jens Bjørneboe har greie på livet ombord på en skute, selv om det ikke er noe sted i boken (etter det jeg har sett) hvor man merker at forfatteren lirer av seg unødvendig informasjon i skryteøyemed. Tilbake til noe annet Franzen sa: "So just doing the minimum of out-there information gathering as it comes up, and as it's dictated by the exigencies of the story, is a better way for me to work." Det han ikke tar med i betraktningen (i hvert fall ikke her i intervjuet), er at man stort sett kan skrive seg lykkelig uvitende gjennom de aller fleste historier uten å gjøre research. Eller verre: uten å vite at research var nødvendig. Hva mener jeg? La meg ta et litt banalt eksempel: Jeg skriver om Pavens liv. Og så lurer jeg på om Paven er gift. Vel, jeg vet tilfeldigvis at Benedikt er ugift. Men la oss si at det er en fiktiv pave jeg skriver om. Og så tenker jeg meg at "hm, denne paven kan jo kanskje være gift", og så skriver jeg om det. Kanskje det aldri slår meg at Paven ikke tillates en kone, jeg hadde ingen anelse om det, for jeg har jo hørt om prestekoner og prestedøtre -- skulle det ikke også kunne finnes pavekoner og pavedøtre? Dermed er det et faktaproblem i min historie, men det trenger ikke å komme opp som et problem for meg, siden jeg ikke hadde den minste kunnskap om katolisismen. Det er omtrent som: "Rødjakken grep musketten og skjøt dobbeltskudd på mohikaneren." Høres jo helt greit ut, hvis man ikke vet at musketter er singleshot. Og det trenger ikke å "komme opp" underveis. Man kan fritt og uhemmet skrive en historie fra 1700-tallets Amerika hvor alle geværene er halvautomatiske rifler, hvis man ikke vet bedre. Derfor sverger jeg til research i forkant. For jeg vil nemlig ikke motta brev fra en eller annen luring som har lest min bok og sier "fantasifull historie, men det er tydelig at du ikke har peiling på våpen/IPO/Paven/gummitruser, etc.". Så langt har jeg ikke mottatt noe brev hvor jeg blir beskyldt for ikke å ha greie på filosofi/Tromsø/Nietzsche/Kant/Rand/UiTø, etc. Med Herrer i åndenes rike hadde jeg den fordelen at jeg personlig hadde drevet med mye av det som foregikk i boken. I min neste roman, hvor jeg blant annet skriver om katolisismen, innså jeg tidlig at jeg ikke kunne skrive en tøddel om katolisismen uten å ha bedrevet research. Og med research mener jeg ikke å lese en Wikipedia-artikkel om katolisisme og deretter konkludere: "OK, nå har jeg kontroll." Naturligvis finnes det en annen skole. Når man skriver skjønnlitteratur, er det ingen regel som sier at man skal forholde seg til virkeligheten. Her vender vi tilbake til problem 1 fra i sted. Franzen vil, antar jeg, unngå å vite for mye om en ting, for da føler han seg tvunget til å forholde seg strengt til kjensgjerningene, hvilket kveler fantasikraften. For man kan jo godt bare dikte i vei om dobbeltskudd i kolonitiden, om Pavens kone, om grønne menn på Mars, om rent sagt alt mulig. Men jeg tror ikke det blir en like interessant bok. Jeg tror at i den grad man skriver om noe som gir seg ut for å være hentet fra vår erkjennbare virkelighet, blir boken betydelig bedre av å bygge på fakta. Fiksjon som utledes av fakta. For ikke å snakke om hvor mange interessante opplysninger og anekdoter man plukker opp når man driver research, ting som vanlige folk ikke vet om, og som derfor krydrer stoffet. Jeg elsker denne leserreaksjonen: "Jøss, er det slik det forholder seg?" Alle vet hva Eiffeltårnet er, men svært få vet at Eiffeltårnet ble bygget til Verdensutstillingen i Paris og etter planen skulle rives ned etter få år, samt at det var mange parisere som syntes tårnet var noe stygt jernskrammel. Til slutt har jeg lyst til å trekke frem den eminente tegneserieskaperen Don Rosa. Han har skrevet en hel rekke historier om Skrue McDucks liv, fra han er en fattig skopussergutt i Skottland på 1870-tallet frem til han grunnlegger sin formue på slutten av 1890-tallet og blir rikere og rikere inntil han som gammel mann i 1947 møter Donald Duck og nevøene hans. Disse historiene er samlet i to tykke hefter, Life & Times of Scrooge McDuck og Life & Times of Scrooge McDuck Companion. Don Rosa beskriver i sine forord til hver enkelt historie utførlig hvordan han arbeider. Han svømmer i research. Han elsker å få alle historiske fakta om steder og personer riktig, før han så stapper Skrue inn i det hele og lager fiksjon -- fiksjon som bygger på fakta. Han synes det er både morsomt og litt trist at folk flest antar at han bare finner på alle de besynderlige tingene han putter inn i fortellingene sine, når det i stor grad er basert på reelle historiske hendelser og personer. Selv mener han at fortellingene blir langt bedre og mer interessante når de er nært knyttet opp til virkeligheten. For som det heter seg: "Truth is stranger than fiction. |
Artikkel i Minerva om 68-generasjonen
I år er det førti år siden 1968, da verden så et kulturelt opprør mot det etablerte samfunnets normer, autoriteter og strukturer. I den forbindelse skrev jeg artikkelen "Fra dessert til glasur", som ble publisert i Minerva 1-2008 og nylig er blitt lagt ut på tidsskriftets hjemmesider.
P.S. Fra det ene til det andre: Jeg har i dag oppgradert bloggsystemet, så det kan forekomme enkelte impromptu innslag av moderne norsk (engelsk) rundt om på denne siden. Jeg skal prøve å få luket det ut etterhvert.
P.P.S. Jeg vurderer å blogge litt oftere fremover. Det har vært sørgelig inaktivt her temmelig lenge. Jeg er imponert over dem som klarer å holde en jevn strøm av artikler hele tiden.
Dagens sitat
Most people on the right have no problem understanding people on the left because many, if not most, were on the left themselves when they were younger. But many, if not most, people on the left find it inexplicable how any decent and intelligent person could be on the right.
Takk for sist
Gjeeeesp.
Herregud, har jeg sovet i to måneder. Jojo, slikt skjer når man nærmest glemmer at man har en blogg, samtidig som man forsøker å mobilisere sine skriveevner og skrivekrefter til et skjønnlitterært prosjekt, samtidig som man arbeider flere dager i uken i bokhandel for å ha til salt i grøten, samtidig som man tillater seg et to uker langt opphold i Tyskland. Magdeburg og Kassel denne gang. (Magdeburg og Weimar sist gang jeg var i germanerriket, i mai 2006.) Og hvis jeg hadde vært en sånn billedbloggfyr, skulle jeg med glede ha frest opp noen av de to hundre bildene jeg tok på turen. Men det er jo så mye arbeid med det. Akk. Får se hva jeg gjør etterhvert.
Men slik så det i hvert fall ut fra et soverom i Zethlingen om morgenen 19. mars:
Følte meg rimelig hjemme i Norge da jeg tok det bildet, ja. Tysk vår og varme, liksom? Jeg som kun hadde skjorte og sommerjakke til utvortes bruk. Skjelve, skjelve.
Over til noe helt annet: Den eminente Ante Mortem har begått en privatanmeldelse av min tilårskomne universitetsfabel Herrer i åndenes rike. Han kaller den selv "en ufaglært anmeldelse av en skjønnlitterær bok". Det kan så være, jeg er selv ingen kløpper på dette med anmeldelser. Men hans vurdering av boken var overstrømmende positiv, og det finner jeg selvsagt kjempehyggelig. En real postpåskegave som kan bivånes her:
Stian M. Landgaard. Herrer i åndenes rike. Et forsøk på en anmeldelse.
Feige forfattere?
-- Norske samtidsforfattere er døve og blinde for det som skjer ute i verden, hevder Bergljot K. Nordal (31), som har gjennomført en større studie av samtidsromaner.
Det melder ABC Nyheter i dag. Og jeg siterer faktaboksen:
|
Anniken Løvdal (34) og Bergljot K. Nordal (31) har gjennomført en litteratursosiologisk studie av samtidslitteraturen i masteroppgaven «Norske romaner - modernitetssmerte eller navlelo». De to har undersøkt hva norske romandebutanter om, hva de etablerte forfatterne skriver om, hvilke sosiale miljø som beskrives i norske samtidsromaner, og ikke minst om norske romaner kan sies å ha noen funksjon i samfunnet. Deres studie viser at en stor del av den norske samtidsromaner er selvbiografisk og selvframstillende, der forfatteren enten bruker sin egen biografi eller gjerne også sitt eget navn i fiksjonen. |
Min første tanke var at jeg ville lese denne masteroppgaven. Sjekket Bibsys og Universitetsbiblioteket i Oslo, men det er bare en knapp uke siden oppgaven ble ferdig, så jeg er kanskje tidlig ute. Interessant at media også var det. Kontakter, kontakter.
Til og med jeg nevnes i artikkelen, som en av 2006-debutantene:
|
Over en fjerdedel av utvalget til Nordal og Løvdal inneholder en eller annen form for selvbiografiske trekk. Dette gjaldt blant annet Lars Saabye Christensens «Sirkus», Hanne Ørstaviks «Kallet - romanen», Thure Erik Lunds «Inn», Tor Obrestads «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» og Ari Behns «Entusiasme og raseri». Også debutantene Cecilie Gamst Berg, Stian M. Landgaard og Frank Lande bruker biografien sin i bøkene. |
Problemet er, ifølge Nordal, tofold:
1) De norske samtidsforfatterne er "døve og blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv". De selvbiografiske trekkene tar plassen til alle de viktige tingene som skjer i verden, krigen i Afghanistan, osv.
Imidlertid er det ikke selvbiografismen i seg selv som gir norsk litteratur nådestøtet, for "selvreflekterende litteratur kan fungere som en kollektiv bevissthet og si noe om oss som lever i dag". Det er imidlertid ikke en ære Nordal levner norsk samtidslitteratur:
2) En selvbiografisk roman berører ikke leserne uten å "våge å risikere noe". Forfatterne må risikere å "stille seg selv i et dårlig lys" for at litteraturen skal bli interessant. Det verste er angivelig at forfatterne skjuler seg i fiksjonen, insisterer på at de skriver romaner, og at tekstene deres både er sanne og usanne. Nordal trekker frem to eksempler.
Hanne Ørstaviks gamle venninne Solveig Østrem gikk ut i Samtiden og hevdet at hun ble brukt som modell for flere av Ørstaviks romanfigurer. Likeledes ble Nikolaj Frobenius' roman Teori og praksis, av forlaget lansert som en "løgnaktig selvbiografi", angrepet for måten han fremstilte tettstedet Rykkin på; flere personer hevdet dessuten at de kjente seg igjen i boken. Både Ørstavik og Frobenius hevdet at de skrev romaner og ikke trengte å stå til ansvar for at leserne øynet likhetstrekk mellom virkelighet og fiksjon.
Ifølge Nordal burde forfatterne heller gå i clinch med leserne når de blir konfrontert med spørsmålet: "Er det du skriver, sant eller usant?" De burde si rett ut: "Ja, dette er sant." Eller: "Dette er løgn." Da mener hun litteraturen vil ha en virkning, og konkluderer:
"Vi trenger mer vågale forfattere, som tør gå inn i diskusjoner med lesere som er uenig i litteraturen deres."
Mon det, tenker jeg.
Og jeg vil så absolutt lese denne masteroppgaven før jeg hopper til fasttømrede konklusjoner. Mitt eneste grunnlag er artikkelen, så det får holde til enkelte preliminære konklusjonssprang.
For hvordan kan man egentlig være "uenig" i litteraturen en forfatter har skapt? Menes det måten litteraturen fremstiller virkeligheten på?
Jeg hadde en "fiktiv" kateket med i min egen "selvbiografiske" debutroman. En "virkelig" kateket hevdet seg identifisert i teksten og krevde forlaget for en forklaring på hva min uforskammede fremstilling skulle bety. Kateketen antydet rettslig forfølgelse av saken ved å bemerke at brevet også var sendt til advokat. Det er imidlertid en kjent sak at det er svært vanskelig å påvise ærekrenkelser og injurierende påstander når det er tale om en roman befolket av angivelig fiktive karakterer (selv om bare et navn er forandret). Forlaget mitt sendte dermed kateketen et skriv med en kort forklaring på hvorfor en slik fiktiv kateket syntes påkrevet av teksten og ikke var ment som noen nidningsdåd mot virkelige kateketer. Etter det ble stille. Julefreden senket seg vel over kateketen som over oss andre.
Men hva skulle jeg gjort, ifølge Nordal? Skulle jeg sagt: "Ja, selvsagt var jeg ute etter å ramme deg, din møkka-ka-ka-kateket?" Hadde det vært vågalt? Hadde jeg med dette demonstrert at jeg var villig til å nå ut til mine lesere og diskutere med dem? Kanskje det endatil hadde blitt rettssak, medieoppmerksomhet og -- noe som Nordal ser ut til å mislike - flere solgte bøker? Og endatil ville ikke min påstand vært sann. Personlig ante jeg ikke hvem kateketen var, men en venn av meg hadde flere år tidligere skrevet en kort e-post hvor han fortalte om en dåpssamtale med en kateket. Den beskrivelsen satt igjen hos meg da jeg i romanen skildret to venners prat om en dåpssamtale.
Til syvende og sist bunner denne debatten i hvorvidt man synes litteraturen skal stå på egne ben, som selvstendige kunstverk, eller om litteraturen skal være et vedheng til forfatteren, avhengig av dennes kommentarer og debattvillighet om verket. Etter min mening må det være opp til forfatteren selv å avgjøre hvorvidt han mener et verk trenger ytterligere drahjelp. Personlig synes jeg en bok skal tale for seg. Derfor svarer jeg unnvikende når intervjuere spør meg hva som er sant og usant. Jeg ser intet poeng i å skrike ut at jeg har basert professor Berggrav på professor Gravberg. Av og til er jeg selv usikker på hva som er fakta og fiksjon, og jeg synes ikke slik informasjon nødvendigvis gjør en bok bedre eller mer interessant. Snarere bidrar den jo til å tabloidisere litteraturen, hvilket synes å være stikk i strid med hva Nordal ønsker.
Det er som om man vil ha det til at fiksjon er mindre verdifullt enn fakta, at poenget med å lese romaner er å trenge gjennom all den fiktive staffasjen og finne frem til konkrete fakta -- istedenfor å betrakte romanen som en større sannhet hevet over trivielle sannheter og løgner.
Men så er det dette problemet med at man skriver selvbiografisk.
Jeg skjønner så inderlig godt kritikken. Å stirre inn i sin egen navle, uansett hvor dyktig man er til å turnere språket, vil etterhvert bli langtekkelig for den godeste leseren. Det virker jo som om det er krimlitteraturen som har tatt utfordringen med å bringe oss nervepirrende og "viktige" historier om arabiske terrorister og russisk mafia, mens den såkalt seriøse skjønnlitteraturen er fornøyd med å skildre en ung, misforstått mann sittende på sin hybel mens han stirrer på navlen sin og funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende.
Nå har jeg ikke lest så mange bøker fra året 2006 som Nordal og Løvdal har. Strengt tatt kan jeg bare snakke for meg selv. (Jeg lurer fremdeles på hva som står om meg i masteroppgaven deres. Kanskje jeg til og med omtales gjennom et helt avsnitt.) Min roman omhandler sant å si en ung, misforstått mann. Han sitter ikke så mye på hybelen sin. Han stirrer heller ikke på navlen sin eller funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende. Faktisk er livet hans ganske spennende -- intellektuelt, seksuelt, familiært og akademisk.
Men ung, misforstått mann, ja. Er det egentlig så rart? Hvorfor blir man forfatter, hvis det ikke er fordi man føler seg misforstått på et eller annet plan? Joda, noen har sikkert det alibiet at de bare vil fortelle spennende historier. Da havner de kanskje i krimgenren eller noe lignende. Men den såkalt seriøse skjønnlitteraturen handler jo nettopp om mennesket. Og ett sted må man begynne, i hvert fall når man er ung. Det er naturlig å begynne med seg selv. Hvordan kan det forventes at en ung jypling som ennå ikke kjenner seg selv, skal begynne å skrive fornuftig og innsiktsfullt om Afghanistan?
Jeg entrer mental fosterstilling hver gang jeg hører unge politiske brushoder skvaldre i vei om verdens store politiske utfordringer som om alle problemer løste seg bare vi handlet etter visse lettfordøyelige slagord. "USA ut av Irak!" skriker en stor del av venstresiden. Bare fordi ... eh, ja, fordi USA er teite, lissom, de har jo ikke noe i Irak å gjøre. Det er de som mener mangt og meget om hvordan verden bør se ut, og de elsker å bygge luftslott høyt hevet over virkeligheten og ikke minst seg selv. Hvordan kan man overhodet begynne å forstå terrorisme, fundamentalisme, etc., etc., hvis man ikke engang forstår menneskenaturen? Hvis man ikke engang forstår seg selv?
Den "selvbiografiske" romanen er et forsøk på å forstå seg selv. Et spedt, kanskje fånyttes forsøk i de fleste tilfeller. Men det er i det minste en langt mer sober start enn å leke bajas på verdensarenaen. Alt skal ikke være lettvint underholdning om "verdens store problemer".