Fremragende oppvisning på scenen i går, Jan!
Torsdag 22. november besøkte Jan Kjærstad Tromsø på evighets- arrangementet Litteraten. I halvannen time satt han og intervjuer Erling Steenstrup på teaterscenen og pratet om løst og fast under litteraturens hvelving.
Forløperen til bokbadet var vel egentlig Kjærstads nye essaysamlingsamling, Kjærstads matrise, som er en 950 sider lang bok bestående av tre essaysamlinger og noen bonusspor (som det begynte å hete da Litteratur-Norge skjønte at Musikk-Norge hadde et langt kulere vokabular å skilte med), ennskjønt det ble heller lite snakk om akkurat det verket.
Likevel hadde Steenstrup skjønt noe vesentlig i forkant av bokbadet, og han annonserte det også: Kjærstad skulle få prate nærmest uforstyrret, for det er det han kan best. Heldigvis hadde vi halvannen time til rådighet, og samtalen på scenen gikk langsomt og digressivt for seg. Det var vel bare én gang de to virkelig snakket i munnen på hverandre, og det var da Kjærstad bare måtte skyte inn en av sine litterære maksimer: Leseren er intelligent; det er leseren som skriver femti prosent av boken i kraft av å lese den.
For meg personlig er Kjærstad en av de store prosjektforfatterne i norsk litteratur. Det kan nok være flere ting ved hans bøker jeg ikke har helt sansen for, mens det er andre ting jeg setter pris på. Jonas Wergeland-trilogien er storslått og savner nok sidestykke i norsk litteratur, selv om jeg etterhvert merket en viss lede ved det jeg oppfattet som en uendelighet av gjentagelser. Kanskje stod ikke utførelsen bestandig i forhold til tanken bak, men verket som sådan var en ruvende opplevelse for meg.
Som Aschehoug-kollega fikk jeg håndhilst på Jan Kjærstad for første gang like før forestillingen. Det var et historisk øyeblikk, rent personlig. I 2001--2002 var jeg umåtelig engasjert i Kjærstad og leste alt jeg kom over. I ettertid har jeg nok fordelt meg mer på flere forfattere, men jeg leser fremdeles alt Kjærstad utgir. Tegn til kjærlighet kom ut i en periode da jeg orienterte meg mot andre stemmer, så den har jeg dessverre skippet, men det kommer nok en dag ... Kongen av Europa lignet kanskje litt for mye på Jonas Wergeland-trilogen, selv om det var en fin bok på mange vis.
Men når det gjelder Kjærstads litterære prosjekt, er jeg fascinert til fingerspissene. Jeg synes det er en fryd både å lese og lytte til hans ideer, visjoner, betraktninger om litteraturen. De to essaysamlingene Menneskets matrise og Menneskets felt, som jeg leste våren 2002, ble både tankevekkere og inspirasjonskilder. Menneskets nett fra 2004 har jeg bare lest flyktig i, og jeg gleder meg til å sette meg ned og lese alle essaysamlingene på nytt.
I den forbindelse var det én ting ved arrangementet som overrasket meg litt. I min naivitet hadde jeg trodd at Kjærstad er like avhengig av å selge bøker som vi småforfattere er, og at han hadde tatt med seg en bunke titler som han hadde tenkt å signere og selge etter forestillingen. Den gang ei. Han vet kanskje av erfaring at tromsøværinger er slappe bokkjøpere. (Det vet i hvert fall jeg.) Så jeg fikk ikke kjøpt meg Kjærstads matrise i går.
Den manglende etterskrubben la imidlertid ingen demper på bokbadopplevelsen. Litt synd at jeg ikke har skaffet meg båndopptager, for det ble sagt så mange ting som jeg kunne tenkt meg å høre igjen og igjen -- ikke minst da Kjærstad på spørsmål fra salen gav oss en begeistrende innføring i Tusen og én natt.
Et annet gullkorn var hans oppfatning av skrivning: at nitti prosent av jobben ligger i å finne det rette stoffet, det som lar seg skrive ut til en roman. Dette i kontrast til det rådende synet i Litteratur-Norge: at du kan skrive om hva som helst, bare du skriver godt. Min erfaring ligger trolig tettere opp mot Kjærstads; man skriver ikke godt om et stoff som ikke er godt. Man skriver i hvert fall ikke engasjert og engasjerende, inspirert og inspirerende.
Kjærstad hadde også noen interessante tanker rundt forfatterrollen. Vanligvis har en skjønnlitterær bok bare én forfatter, og selv om redaktører, korrekturlesere og konsulenter har rett og plikt til å befamle verket med sine klåfingre, er det likevel forfatteren -- dette besynderlige individet som har sittet der i time etter time, dag etter dag, natt etter natt, og lirt av seg alle disse sidene -- som har det siste ordet i alle sammenhenger. Dette til forskjell fra hollywoodske filmer og TV-serier, hvor det ofte er minst ti forskjellige forfattere innom manus for å skrive og fikse og flikke. Tanken bak er at de alle har sine styrker og svakheter, og når alle legger sitt spesielle talent i potten, må jo summen bli et vellykket produkt. Hadde det så ikke vært en god idé å gjøre det samme med bøker?
Der smeller Kjærstad til med kontrapunkt: En bok skal ha svakheter. Den skal være et produkt av den individuelle forfatterens unike stemme, med alle de lyter, tilkortkommenheter og dumheter som hører til. For deri ligger også farvene, nyansene, originaliteten, det som gjør en bok særegen og verdt å lese.
Kanskje er det derfor Kjærstad fortsetter å være en så populær og beundret forfatter, selv om hans bøker stadig kritiseres for det samme: unødvendig mye gnål om erotikk og erobring; enkle, instrumentelle setninger uten undertekst; gjentagelse på gjentagelse av de samme forslitte temaene og metaforene. Dette er Kjærstad, på godt og vondt.
Jeg forlot salen i går med et smil om munnen. Kjærstad leverte varene. Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til.
