Stian M. Landgaard

Per Bjørnar Grande, førstelektor ved Høyskolen i Bergen, har en kronikk i Aftenposten i dag, titulert "Til kamp mot krimbøkene". Han beklager seg over at krimlitteraturen har stjålet så stor oppmerksomhet fra den seriøse litteraturen, og at selv seriøse forfattere nå begynner å flørte med krimgenren for å tjene mer penger.

Dette er en kontroversiell kronikk. Alle meningsytringer som utfordrer likhetstanken eller slår et slag for kapitalismen, er per norsk definisjon kontroversielle, og de vil alltid vekke forakt i visse kretser som føler at dette utspillet er en frekkhet mot den gode smak eller sår unødig splid i vår fredelige og pisslunkne kulturelle andedam.

Nå har jeg ikke noe imot at det skrives krim, siden ingen litteratur turde forbys. Det er naturligvis opp til forlagene å bestemme selv hva de vil gi ut. Førstelektor Grandes innledende poeng synes å være at forfattere selger kunstnersjelen sin og begynner å skrive verdiløs litteratur for å tjene mer penger. Deretter bruker han siste halvdel av kronikken på å forklare hva det er som gjør krim mindreverdig i forhold til seriøs litteratur. Således konkluderer han implisitt med at både forfattere og lesere taper i det lange løp, selv om leserne på kort sikt får sin spenningslektyre og hverdagseskapisme, mens forfatterne -- krimforfatterne -- får sine millioner og voldsomme avisoppslag.

Men hva er det vi taper i det lange løp, ifølge Grande? Jo, vi taper mening. Vi går fra væren til intet. Jeg tror dette poenget vil bli galant oversett av dem som snart kommer til å skrike opp om denne kronikkens uforskammede holdning til krimlitteraturen og våre folkekjære krimforfattere.

Snart løper vel en eller annen folkelig programleder rundt i Oslos gater og spør tilfeldige forbipasserende hva de leser. Bortsett fra de obligatoriske serieromanene og fantasybøkene, og bortsett fra et par-tre Hamsuner, Solstader og Fosnes Hansener for good measure, vil det nok ramle på med krimdronninger: Unni Lindell, Anne Holt, Karin Fossum ... Og vår kjære programleder må nok stille et "åpent" og naivt spørsmål til oss seere: Er det slik at vi skal ødelegge for den krimlitteraturen som alle disse koselige menneskene i Oslos gater er så glade i?

Og selvfølgelig vil hele krimdebatten mutere til en kjønnsdebatt. Krimdronninger, ikke sant. Et stort antall kvinner skriver krim, og så kommer det en mann og snakker stygt om krim. Ergo anerkjenner han heller ikke de kvinnene som skriver krim. For en mannssjåvinist. Igjen har vi vært vitne til et reaksjonært forsøk på å skvise kvinnen ut av den offentlige arena.

Nuvel.

Hvis man skal følge Grandes resonnement, ligger problemet egentlig ikke hos forfatterne, men hos leserne. Det er jo leserne som absolutt vil ha krim og underholdning. Jeg forstår godt at en forfatter ønsker å leve av det han skriver. Skriver han diktsamlinger, er han avhengig av å leve på et eksistensminimum finansiert av statlige stipendordninger. Leserne går ikke mann av huse for å kjøpe diktsamlinger i det 21. århundre. Seriøse romaner blir, med visse unntak, stemoderlig behandlet (lånt på biblioteket eller avventet til eventuell pocketutgave). Men krim -- oi, krim! -- ut og kjøpe i en rasende fart.

Så hvis leseren er problemet, må vi spørre oss hvem leseren er. Men først vil jeg spekulere litt i hvem leseren var. En gang i tiden var leseren medlem av borgerskapet, en velutdannet mann eller hjemmeværende kvinne med god tid til å lese noen av de langt færre utgivelsene som forelå hvert år. Hvorvidt kvinnen drømte seg bort med underholdningsbøker fylt av romantikk og lengsler, slik mange av dem gjør i dag, vet jeg ikke, men mannen leste kanskje først og fremst for den åndelige fødens skyld. Om kvelden satt han med sin pipe i salongen, mens ungene måtte holdes i tøyle av hustruen eller tjenestepiken. "Vær stille, barn. Far leser Ibsen."

I dag er det vel nærmest omvendt. Menn leser lite. Eller de leser bestemte genre, krim, thrillere, fantasy. Kvinnelige lesere har i stor grad overtatt markedet. De leser alt fra underholdningsromaner til høylitterære verker. Likevel er det førstnevnte genre som dominerer, rent statistisk og økonomisk, både hos menn og kvinner. Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi vi ikke har den samme roen over oss. Øyeblikkets tyranni. Jaget, transporten, etappene, som Grande er inne på. Vi leser ikke lenger romaner for å finne svar på hvordan vi skal leve (det markedet har selvhjelpsbøkene overtatt med sine kvasifilosofiske fiksfakserier og hobbypsykologiske punkt-for-punkt-veiledninger). Vi leser heller underholdningsromaner for å glemme vårt liv en stakket stund. Den eksistensielle angsten skriker under vår rolige, siviliserte overflate, og vi overdøver den med stadig flere ytre impulser. Og disse impulsenes viktigste kvaliteter er at de er lettfordøyelige, overfladiske og aldri tvinger oss til å tenke dypt.

For mitt vedkommende er ikke dette en nedvurdering av krim som sådan. Det er bare en konstatering av asymmetrien mellom enkelte genre i dagens litterære virkelighet. Jeg synes personlig at krim er mindre interessant enn seriøs litteratur, men heller ikke all seriøs litteratur er bra. Enkelte hevder sogar at den seriøse litteraturen generelt er blitt dårligere i vår postmodernistiske tidsalder, at det skrives for mye sludder under dekke av "stor kunst", at det er for mange utgivelser og for mange stemmer, og at de virkelig gode spirene drukner i et hav av kakofonisk gnål.

Dermed gir de fleste lesere opp den seriøse litteraturen, som i dagens kulturelite forbindes med den språklige eksperimenteringen, fragmentariske fremstillingen, surrealistiske absurditeten. Folk vil fremdeles ha en god historie. Modernistenes og postmodernistenes oppløsning av selvet og sannheten -- det appellerer ikke til folk flest, for det kolliderer med den populærdominerende ideen om at vårt ideologiske grunnlag er ufravikelig fastlagt, og at all fremtidig utvikling handler om å kultivere våre vedtatte sannheter frem til det jordiske paradiset oppstår.

Kanskje er vi da endt opp med to adskilte sfærer: På den ene side den statsstøttede seriøse litteraturen, altså kunsten, fragmentarisk språklek og eksperimentering, alt dette som kultureliten hegner om, men som folket ikke bryr seg om. Og på den annen side underholdningslitteraturen som ikke bryr seg så mye om filosofisk refleksjon, språklig finesse eller livsomstøtende innsikter, men som bare vil kile leseren i maven med en god historie, og som får klekkelig betalt for det.

Jeg er fremdeles ung og naiv, så jeg tror det er mulig å bygge bro mellom seriøs litteratur og folkelig appell. Noen klarer det jo, med vekslende hell. Jan Kjærstad, for eksempel. Avantgardeforfatter med klippekort i Bokklubben. Jeg tror nemlig ikke jeg vil skrive krim noen gang, eller noen annen form for ren underholdning, siden det går imot hele mitt prosjekt som forfatter. Jeg håper at alle mine medforfattere, uansett salg eller manglende salg, fortsetter å arbeide med hjertet. Her er førstelektor Grande og jeg på linje; så lenge krimforfatterne skriver krim fordi de elsker å skrive krim, og så lenge seriøse forfattere skriver seriøs litteratur fordi de elsker å skrive seriøs litteratur, er alt såre vel. Crossovers til krimgenren utelukkende fordi man håper å tjene seg noen ekstra kroner, er forståelig rent økonomisk, men jeg skjønner ikke hvordan en nidkjær forfatter med kunstnerisk integritet får det til.

Derfor vil jeg gjerne skrive seriøs litteratur og samtidig selge godt, og jeg har inntrykk av at mange av mine kolleger er av samme oppfatning. I disse trange tider forblir det derfor vår plikt som "seriøse" forfattere å skrive bedre litteratur, slik at ikke krimdronningene blir de eneste som deler royaltykaken.

Til slutt gjenstår det bare å oppfordre leserne til å gi oss seriøse forfattere en sjanse. Jeg kan godt tenke meg å underholde dere, men jeg håper å få komme med en eller annen livsomkalfatrende innsikt iblant. Eskapisme er ikke alt.