Den nyeste nettsamfunngrillen hertillands er Facebook, og selv om jeg opprinnelig var skeptisk (jeg er ikke så fan av nettbaserte datingtjenester og lignende), ble jeg etterhvert sugd inn som følge av massivt påtrykk fra omgivelsene. Og her er resultatet etter snart tre ukers moderat aktivitet:
Facebook ble opprinnelig laget for amerikanske collegestudenter, men siden september 2006 har det vært tilgjengelig for alle med e-postadresse. Rundt årsskiftet var det ca. 3000 norske brukere, men de siste par-tre månedene har den norske brukermengden eksplodert. Antallet mangedobles hver uke, og nå er det over 154.000 brukere registrert i det norske regionalnettet. Det er sannsynligvis langt flere nordmenn innpå, for veldig mange av dem unnlater å registrere seg regionalt, eller de registrerer seg i et universitetsnettverk isteden. (Man kan imidlertid registrere seg både regionalt og i et universitetsnettverk.)
Det som etter min mening gjør Facebook hakket mer interessant enn diverse andre nettsamfunn, er at man her forventes å bruke sitt fulle navn. Hensikten er altså ikke først og fremst å hale i land "blind dates", men å gjenopprette kontakt med gamle kjente. Selv har jeg funnet venner jeg ikke har snakket med på 11 år, så hvis man er interessert i slikt, er Facebook et ypperlig hjelpemiddel. Det er ikke lenger comme il faut å bare plukke opp telefonen og ringe vedkommende, slik det var i gamle dager. Og skriver man et brev, får man trolig aldri svar uansett.
Nå har jeg som sagt vært på Facebook i snart tre uker (man skjønner jo hvorfor jeg ikke blogger lenger (egentlig skriver jeg selvfølgelig på min roman)), og jeg har begynt å få en viss følelse med hvordan ting fungerer. Jeg liker veldig godt at man kan legge ut allslags tekst og bilder (og noen pøser jo ut bilder av seg selv), og at man alltid kan se hvilke venner de forskjellige brukerne har (selv om de har begrenset tilgangen til informasjon om seg selv), og at designet er strømlinjeformet. Jeg klikker helt av disse MySpace-sidene med musikk og alskens visvas. Men ett minus ved Facebook hvis man er en norsk bruker: Norsk og engelsk tekst mikser ikke helt splendid på profilen.
Søkefunksjonen på Facebook er fin. Hvis man finner noen man kjenner, kan man legge dem til. De får da en beskjed om dette og må bekrefte at de faktisk kjenner deg. Stadig flere registrerer seg, så den personen man ikke fant i dag, kan godt være der i morgen.
Imidlertid virker det som om noen synes det er et mål i seg selv å ha så mange venner som mulig. Jeg leter etter og finner langt flere mennesker enn jeg umiddelbart ønsker å legge til som venn. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg ikke har noen spesiell fortid med dem, og fordi det kan virke som om man legger dem til bare for å booste vennelisten. På den annen side synes jeg ikke selv at det gjør noe at andre legger meg til, så lenge jeg i hvert fall vet hvem de er.
Forresten har jeg merket meg at det er mange jenter på Facebook som poserer med en venninne på selve profilbildet. Hva er egentlig poenget med det? Å skape forvirring om hvem profilen gjelder? Eller å fortelle oss "hei, jeg har faktisk venner!"? Eller kanskje det er tryggere å ta med seg en venninne? Både til abortklinikken og på Facebook.
Oppdatering kl. 10:18: Som et lite apropos til dette med venninner og profilbilder gjorde jeg meg denne overraskende oppdagelsen nå nettopp. Lurer på om unge herr Heimly forsøker å forsikre oss om at "hei, jeg har faktisk venner!"