Stian M. Landgaard

Mørketiden egner seg godt til kontemplasjon og ettertanke, og snart er to måneder med mørketid her i Tromsø over. Mens folk flest gleder seg til å feire solens gjenkomst, vil jeg heller feire mørketiden med å lire av meg noen betraktninger avfødt under polarnattens dunkle slør.

Selv om en blogg er langt lettere å oppdatere enn de gamle hjemmesidene, og selv om en blogg er designet for å bli oppdatert ofte, hender det iblant at man simpelthen ikke har noe spesielt å meddele. Eller man meddeler sitt anliggende i andre kanaler, særlig om pikante saker. Når man skriver en blogg i fullt navn, kan det få visse konsekvenser å uttale seg fritt om alt hva man lyster. Derfor identifiserer bloggerne seg i varierende grad. Nagel på Sannhet.net kjører total anonymitet, Mihoe på Reality Challenged går for semianonymitet, og VamPus tok skrittet fullt ut og avslørte sin Verden for et års tid siden.

Grunnen til at jeg ikke er anonym på denne bloggen, er at jeg er forfatter og planlegger å leve av å selge bøker. Denne bloggen fungerer tildels som et møtested mellom meg og mine (fremtidige) lesere, og derfor må jeg vise litt hud (metaforisk talt, selvsagt). Nå opplever jeg stort sett at folk kommenterer her når de er uenige med meg, siden jeg ikke akkurat er noen posterboy for politisk korrekthet. (Selv det at jeg bruker betegnelsen "politisk korrekt", blir behørig påtalt.) Men jeg har en del besøkende, og på sikt er det kanskje good for business.

Mens vi snakker om business, ble det sist mandag kjent at Gøhril Gabrielsen vant Aschehougs debutantstipend (også kjent som debutantpris) for Unevnelige hendelser, i konkurranse med Erling Aadlands Ditt uforglemmelige fravær, Heine Bakkeids Uten puls og min egen Herrer i åndenes rike. Den eminente Bokavisen har en liten artikkel om saken. Denne utdelingen skiller seg tilsynelatende ut i forhold til de to forrige, for både Adelheid Seyfarths Fars hus og Marianne Røise Kiellands Kjøttsøvn var de to Aschehoug-debutantene som solgte best og høstet mest oppmerksomhet i media da de utkom, i henholdsvis 2005 og 2004.

Er jeg skuffet over at ikke jeg vant? Tja, litt. For selv om ikke media har lovprist boken min, har jeg solgt sånn høvelig godt til debutant å være, og de forlagsansatte som har lest Herrer i åndenes rike, har uttrykt begeistring. Men det er the name of the game, og jeg vil gjerne gratulere Gøhril med prisen. For henne var det en stor anerkjennelse. Nå har jeg forøvrig begynt på boken hennes. Kanskje jeg kan lære noe?

I går deltok Klaudiuz og jeg i vår tidligere klassevenninne Tone Karlsens kremasjonsbisettelse (jvf. innlegget om hennes bortgang). Det var en fin seremoni som varte i to timer, og flere av hennes nærmeste holdt små taler. Line Karlsens refleksjoner om det å miste sin tvillingsøster var svært tankevekkende og gripende. Familien hennes har dessuten laget en vakker minneside for Tone.

For tiden er jeg ikke så produktiv. Mørketiden har vært en tenketid, ikke fullt så mye en skrivetid. Men jeg har et par prosjekter på gang, og jeg funderer konstant over hvordan jeg skal forløse dem. Før eller siden skal neste bok komme, den som enkelte anmeldere går rundt og venter på.

Vel, i morgen er det altså soldagen i Tromsø. Da titter solen såvidt frem mellom fjellene i syd. Måtte dens livgivende krefter innvarsle at 2007 blir et kanonår.