Jeg har hørt at det skal være kommet ut en spennende bok i år, skrevet av en blodfersk forfatter. Riktignok har jeg ikke funnet denne boken i salg noe sted, og forfatteren ser ikke ut til å være listet i telefonkatalogen. Likevel refereres det iblant til ham i intervjuer og diverse oppslag. Det er jo synd hvis en så talentfull ung mann ikke skal få solgt boken sin.
Stig M. Landgaard. Herrer i åndenes hus. Jeg synes både forfatternavn og tittel preges av en viss storslagenhet. Men likevel kan jeg helt fri meg for tanken om at det er noe new-age-svada som skjuler seg bak tittelen. Jeg ville ha foretrukket noe enda mer majestetisk, noe i retning av Herrer i åndenes rike.
Det samme gjelder forfatternavnet. Særlig fornavnet. Stig, liksom. Stig er et direkte kjedelig navn, spør du meg. Det er jo hele 13.300 menn som heter Stig i Norge, ifølge SSB. Hvem ville vel være en del av den gemene hopen? Nei, et annet navn ... noe lignende ... St ... hmmm ... Sti ... Sti ... STIAN! Stian ville vært et langt bedre navn. Mer eksotisk. Mer uvanlig. For ifølge SSB er det bare ... eh ... 28.191 menn som heter det hertillands ...
OK, der raknet hele poenget mitt. Jeg finner frem hestepisken og starter på nytt. Men hvis det stemmer at Stian er et dobbelt så vanlig navn som Stig -- hvorfor er det så mange (sjekk bare Google) som tror at Stian M. Landgaard heter Stig M. Landgaard? Den menneskelige psykologi er fascinerende. Når vi stilles overfor noe nytt og ukjent, vil vår hjerne umiddelbart prøve å finne referansepunkter i det vi allerede kjenner godt. Man skulle jo derfor tro at tendensen var motsatt. At mang en Stig ble kalt Stian i et uforvarende øyeblikk av menneskelig kognisjon på ville veier.
Men neida, av en eller annen grunn er det flere personasjer rundt om i landet som, til tross for at navnet burde være enkelt å dobbeltsjekke, insisterer på å kalle meg Stig M. Landgaard. (Eller sogar Langaard, men det er en lettere forseelse.) Jeg har til og med vært i kontakt med et par syndere, og jeg har tilgitt dem, storsinnet som jeg er.
Så er det Herrer i åndenes hus. Tittelen er mer pompøs enn en engelsk kroningsseremoni. Det høres ut som en kjedelig bok. Som sagt, jeg tenker umiddelbart på magiske (anti)realister fra diverse spansktalende land langt, langt nedi sydvest. Men her kommer den menneskelige psykologi til sin fulle rett. Hvem har hørt om Herrer i åndenes rike? Begrepet var nok ukjent i almenheten inntil 2006. Og selv nå er nok mange som umiddelbart forbinder åndenes med -- ja, nettopp -- hus, for den tittelen har de muligens hørt et sted ... ja, en ganske kjent film, er det ikke? Jo, med Jeremy Irons og Meryl Streep. Var ikke Winona Ryder der inne et sted? For ikke å nevne Antonio Banderas. Faderullan. Og det var jo sogar en bok en gang i tiden?
Det stemmer. Isabel Allende, step right up. Her har vi endelig funnet forfatteren av Åndenes hus. En viss forskjell fra den dilettanten som har skrevet Herrer i åndenes rike, ikke sant?
Stian M. Landgaard |
Isabel Allende |
|
|
Herrer i åndenes rike |
Åndenes hus |
Og selv om jeg ikke har lest Åndenes hus, tør jeg gjette på at den er veldig forskjellig fra Herrer i åndenes rike. Det er kanskje derfor Allende er millionær, mens jeg er ekstrahjelp i en bokhandel. Eller for å si det med rene ord:
Jedem das Seine.