Hopp til innhold

3

"En ærlig, direkte og ambisiøs debutroman." Det skriver Jan Verner-Carlsson i Aftenposten om "Herrer i åndenes rike".

"En ærlig, direkte og ambisiøs debutroman." Det skriver Jan Verner-Carlsson i Aftenposten om Herrer i åndenes rike. Han mener sogar at boken minner ham om Edvard Munchs St. Cloud-manifest:

"Der skulle ikke lenger males interiører, folk som leser og kvinner som strikker. Det skulle være levende mennesker som puster og føler, lider og elsker."

Har jeg klart å skape en slik opplevelse hos en leser, er det intet mer jeg kan forlange som forfatter. En virkelig strålende anmeldelse fra Tanta i Akersgata!

Facebook

2

Jada, nå kjører jeg på med forskrifter og greier. Omtrent som Gullvannsspøkelset har gjort. Men siden jeg ikke er så sarkastisk, arrogant, slem og misantropisk som han er, skal ikke min oppfordring her forstås like strengt som hans "Comments that are off topic will be deleted".

Dog, siden det er oppstått en viss tendens til at kommentartråden på enkelte innlegg handler om ting som ikke har noe med innlegget å gjøre, vil jeg nå komme med en forsiktig anmodning til mine kjære kommentatorer: Hvis dere vil kommentere et aspekt ved meg eller mine bøker eller mine meninger, så legg gjerne denne kommentaren under et innlegg hvor dette passer best. Tillatt meg å demonstrere ved hjelp av en uformell mal:

Kommentarer til min hårfrisyre kan rettes til et innlegg hvor det er bilder av meg, for eksempel Bilder fra lanseringen av Herrer i åndenes rike.

Kommentarer til min bok kan (for eksempel) rettes til To anmeldelser på nett.

Kommentarer til min misogyni kan rettes til Den hellige kua heter "Kjønn".

Og som den godeste Susie har skjønt, kan man rette alle sine kommentarer om mitt syn på fantasy til Fantasylitteratur som middelaldersk eskapisme -- selv om innlegget ble skrevet for et halvt år siden.

Men selvfølgelig er man jo ikke umenneskelig. Kommentartråder bør utvikle seg fritt, og et innlegg som handler om Günter Grass, kan godt ende med kommentarer som diskuterer den norske politiske høyre- og venstresiden. Det kalles evolusjon.

Det viktigste er imidlertid å delta, ikke å lete etter passende innlegg. When in doubt, comment away.

Og hvis man har en virkelig off-topic-kommentar, er det også mulig å sende meg en mail.

Facebook

Jeg har latt meg inspirere av Nagels blogg, som i går lanserte muligheten for at leserne skal kunne redigere sine egne kommentarer. Vi kan ikke være dårligere, så fra og med i dag er det mulig å gjøre det samme her.

Endringen består kort sagt i at når du har skrevet en kommentar til et innlegg, har du anledning til å redigere din egen kommentar (fjerne skrivefeil, omformulere setninger) i ti minutter fra du postet kommentaren. Imidlertid må du påbegynne redigeringen innen fem minutter, og en nedtellingsmekanisme viser hvor mange sekunder du har på deg.

Etter at fem minutter har gått, kan du fortsatt redigere din kommentar i ytterligere fem minutter, men du kan ikke lenger påbegynne redigeringen. Dette for å unngå at noen prøver å endre sin kommentar det siste minuttet og ikke rekker å bli ferdig før tiden er utløpt.

Etter at ti minutter er passert, er kommentaren ugjenkallelig. Dette for å hindre folk i å endre sine kommentarer etter at andre eventuelt har svart på deres kommentarer. De som kommer etter deg, skal vite at det du har skrevet, blir stående.

Forøvrig er det ingen fare for at uvedkommende skal hoppe inn og redigere dine kommentarer, da man er nødt til å ha samme IP eller være innlogget som deg for å kunne gjøre inngrep.

Da gjenstår det bare å takke Nagel for å ha vært pionér på området, og takk til Theron Parlins Edit Comments 1.0, som gjorde dette mulig.

Facebook

21

Det er brutt ut krig på Universitetet i Tromsø i kjølvannet av Herrer i åndenes rike. På en måte er det fiksjon som blir til virkelighet, for romanen beskriver nemlig en lignende utvikling på denne ærverdige institusjon.

Det er brutt ut krig på Universitetet i Tromsø i kjølvannet av Herrer i åndenes rike. På en måte er det fiksjon som blir til virkelighet, for romanen beskriver nemlig en lignende utvikling på denne ærverdige institusjon.

Nå er det riktignok ikke med meg dette har begynt, for disse problemene har dypere røtter. Men med Kvalitetsreformen ble frontene tilspisset, og min roman var tydeligvis gnisten som fikk konflikten til å flamme opp i offentlighet, både i studentavisen Utropia og landsdelsavisen Nordlys.

I Nordlys kom først Filosofiinstituttets krig mot masterstudentene av professor Rossvær ved selvsamme institutt. I denne artikkelen fant han bedrøvelig mange likhetstrekk mellom det portretterte universitetet i Herrer i åndenes rike og den faktiske situasjonen på UiTø i dag. Dette fikk imidlertid tretten av de ansatte ved Institutt for filosofi til å reagere sterkt på professor Rossværs debattform.

7. september ble Rossvær intervjuet i Nordlys om situasjonen. Hans meningsmotstandere fikk også ytre seg. (Ligger dessverre ikke på nett.)

Utropia tok opp tråden i siste nummer (13. september). Lederen, titulert Gjeninnfør instituttdemokratiet, kommenterer konsekvensene av Kvalitetsreformen i et mer generelt perspektiv, men benytter også anledningen til å støtte Rossvær. I samme utgave ble flere universitetsansatte intervjuet om sitt syn på den nye styringsmodellen, hvor lederne ved instituttene angivelig har fått mer makt på bekostning av instituttstyrene: Effektivitet på bekostning av demokrati. Krangelen i Nordlys mellom de filosofiansatte ble også belyst: Lydighetsplikt.

Rene debattinnlegg var det også plass til: Professor Rossvær kritiserte både instituttleder Måseide og dekan Nafstad (som også kommer fra Institutt for filosofi) i Den triste sannhet om Måseide og Nafstad. Instituttleder Måseide tok i Fakta versus fiksjon til motmæle mot enkelte av mine uttalelser fra portrettintervjuet Fakta og fiksjon på lørdag i forrige utgave av Utropia, og dekan Nafstad imøtegikk Rossværs påstander i Feilaktig om kollega.

Og i går var universitetslektor Roar Anfinsen ute med et fyldig motsvar til Rossvær i Nordlys: Den store fortellingen om de fæle tidene ved Universitetet i Tromsø.

Jeg tror ikke vi har sett det siste av disse tildragelsene, men ett er sikkert: Dette ville Nietzsche ha likt.

Facebook