Litteraturprofessor Erling Aadland ved Universitetet i Bergen er en av mine med-debutanter (i skjønnlitterær forstand) på Aschehoug i høst, og jeg møtte ham sogar i Oslo forleden. Nå leser jeg i Klassekampen i dag at han har andre baller i luften enn prosadikt, først og fremst en kanonkule i retning Akademia. Hadde jeg på det tidspunkt visst at vi hadde felles sak, skulle jeg nok ha ledet praten inn på andre ting enn været.
I artikkelen står det blant annet:
Aadland mener universitetene i stadig større grad preges av det han kaller «den hegemoniske pedagogikkens grunnsyn».
Kort fortalt innebærer det at det ikke er så nøye hva vi kan, og heller ikke så nøye hva vi lærer: «Det er ikke engang sikkert at det finnes noe å lære; det viktigste er at læringsprosessen holdes i gang, for det er jo veien, ikke målet, som er eksistensens eventyr, ikke sant?» skriver han ironisk.
– Jeg ser en tendens til at makthaverne vil kvitte seg med flest mulig professorer for å erstatte dem med sosionomer, sier han, og tror noe av problemet kommer av at lederne er dårligere utdannet enn de ansatte. Da blir det lett å glemme hva som er universitetets hovedoppgave.
For likner ikke universitetene stadig mer på videregående skoler for voksne? Professoren frykter at forskning og forskningsbasert undervisning vil komme under stadig sterkere press i årene som kommer, selv om det fremdeles er fyndord for universitetenes ledelse.
Norske akademikere er under press fra et maktapparat som Aadland mener tapper universitetene for kreativitet, og fyller stillinger med folk som er lite egnet til intellektuelt arbeid.
– Jeg tror ikke jeg er alene om å føle et ubehag i arbeidssituasjonen. Det kan henge sammen med de kontinuerlige reformene vi stadig utsettes for, sier han.
Akk, ja, om universitetsreformene er det så meget å si. Derfor skrev jeg like godt en bok om det.
