Stian M. Landgaard

Min kommende roman Portrett i flammer finner hovedsakelig sted i løpet av høsten og vinteren 1974.

Det var fire år før jeg selv kom til verden. Min mor var midt i tenårene, og mine besteforeldre var omtrent 50 år gamle. Mitt eldste barndomsminne er fra julen 1982, da min far gav meg en fjernstyrt buss (med ledning fra kontrollmekanismen, så ikke helt fjernstyrt i moderne forstand).

Det er altså en tid jeg aldri har opplevd, og jeg har forstått at det på mange måter var en helt annen tid. En førdigitalisert verden hvor vi hadde TV (én statskanal her i Norge), radio og telefon, og hvor mye av kommunikasjonen foregikk per brev. I dag har internett og mobiltelefoner gjort at nesten alle kan nås på et øyeblikk, uansett hvor i verden de befinner seg. Utenkelig i 1974. Var du reist til utlandet på ferie, var du borte vekk helt til du kom hjem. Det gav mening å sende postkort den gangen.

Jeg kunne riktignok dra nytte av egne erfaringer fra barndom og tidlig ungdom, for verden var fortsatt slik frem til siste halvdel av nittitallet. Men samtidig skjer det små, subtile endringer i løpet av årene som går, og vi tenker sjelden på dem.

… fortsett å lese «Tilbake til 1974»

Isle of Wight + Portrett i flammer = sant

Gå hit for å forhåndsbestille før 14. august og motta et personlig signert eksemplar:

https://bok.norli.no/portrett-i-flammer

Liv Forlag har nå lagt ut en liten smakebit fra Portrett i flammer.

Trykk på bildet for å lese utdraget.

Lyst til å finne ut hvordan historien fortsetter? Da kan du forhåndsbestille et eksemplar personlig signert til deg fra meg og levert fraktfritt i posten rundt utgivelsesdatoen 14. august. Følg linken under:

https://bok.norli.no/portrett-i-flammer

Da jeg i november 2021 satte meg ned for å skrive Portrett i flammer, stod det klart for meg at det skulle være avstand i både tid og rom mellom meg og historien. Jeg ville ikke inn i det selvbiografiske, men heller dikte fritt uten å måtte ta "etiske hensyn" til omgivelsene.

Ingunn Økland skrev i Aftenposten i 2016 at Knausgårds selvbiografiske Min kamp på mange måter stod tilbake for hans mer fiksjonelle verk Ute av verden, nettopp fordi han ikke kunne slippe seg helt løs, men måtte vokte sin penn for ikke å krenke identifiserbare og til dels navngitte personer. Deri ligger virkelighetslitteraturens problem, særlig så lenge den er ny og aktuell.

Jeg var ikke interessert i å skrive virkelighetslitteratur. Isteden skapte jeg – for det første – en hovedperson i form av maleren Arnold Krag, som har bodd hele livet i Oslo, og som attpåtil er født i 1936. Såpass gammel måtte han være hvis han skulle sitte på et sykehjem i vår tid, og dermed kunne jeg – for det andre – sette mesteparten av handlingen inn i en fortid jeg ikke selv har opplevd, året 1974.

Til slutt – for det tredje – ville jeg la ham oppsøke et sted som lå meg enda fjernere, nemlig Isle of Wight, en øy ved den engelske sørkysten.

Hvorfor valgte jeg akkurat Isle of Wight? … fortsett å lese «Turen går til Isle of Wight»

Mellom debuten Herrer i åndenes rike og andreboka Portrett i flammer ligger det 17 år. I fjor høst hilste jeg på en forfatter som jeg første gang traff på Aschehougs hagefest i 2006, den gangen vi var på samme forlag og hadde samme redaktør. Han spurte, i all vennlighet, om jeg hadde sluttet å skrive.

Nei, sa jeg. Jeg har ikke sluttet å skrive. Det er bare vanskelig å bli antatt.

Så har jeg bare gått fra refusjon til refusjon siden 2006?

Kort sagt: Ja. Men samtidig forspilte jeg litt av mitt momentum etter debuten. Da alt debutantstyret var over, bokfestival i Oslo, litteraturdager i Kirkenes, bokbad i Tromsø, trakk jeg et lettelsens sukk og bestemte meg for at nå skulle jeg sette meg ned hjemme og skrive på andreboka.

En bra plan, ikke sant? … fortsett å lese «Hvorfor tok det 17 år?»