Da jeg i november 2021 satte meg ned for å skrive Portrett i flammer, stod det klart for meg at det skulle være avstand i både tid og rom mellom meg og historien. Jeg ville ikke inn i det selvbiografiske, men heller dikte fritt uten å måtte ta "etiske hensyn" til omgivelsene.
Ingunn Økland skrev i Aftenposten i 2016 at Knausgårds selvbiografiske Min kamp på mange måter stod tilbake for hans mer fiksjonelle verk Ute av verden, nettopp fordi han ikke kunne slippe seg helt løs, men måtte vokte sin penn for ikke å krenke identifiserbare og til dels navngitte personer. Deri ligger virkelighetslitteraturens problem, særlig så lenge den er ny og aktuell.
Jeg var ikke interessert i å skrive virkelighetslitteratur. Isteden skapte jeg – for det første – en hovedperson i form av maleren Arnold Krag, som har bodd hele livet i Oslo, og som attpåtil er født i 1936. Såpass gammel måtte han være hvis han skulle sitte på et sykehjem i vår tid, og dermed kunne jeg – for det andre – sette mesteparten av handlingen inn i en fortid jeg ikke selv har opplevd, året 1974.
Til slutt – for det tredje – ville jeg la ham oppsøke et sted som lå meg enda fjernere, nemlig Isle of Wight, en øy ved den engelske sørkysten.
Hvorfor valgte jeg akkurat Isle of Wight? … fortsett å lese «Turen går til Isle of Wight»